Bruker Kroppen Som Lerret

Marina Abramović setter seg selv i scene – med solid risiko. Hun har lekt med ilden, utsatt seg for smerte, sultet seg i en Kafka-novelle, og utfordret politiske, seksuelle og medisinske normer. Les samtalen mellom psykiater Finn Skårderud og kunstneren.

Jeg følte meg godt forberedt da jeg gikk gjennom Hyde Park på vei til vakre Serpentine Gallery for å møte Marina Abramović. Hun hadde ordnet et rom for oss der. Jeg hentet frem minnebrokker fra intense dager med å se videoer, høre foredrag, bla i kunstkataloger, surfe på nettet og lese akademiske og biografiske tekster om henne. Jeg ankom i meget god tid, konstaterte at det var en Yoko Ono-utstilling på gang i huset, fornemmet at den var fin, men sto over fordi jeg var mer urolig enn vanlig før lignende møter.

Jeg skulle samtale med en kunstner som ikke bare laget, men som selv var sin kunst. Hun er selv kunstneren og kunstverket, subjekt og objekt. Hun former ikke i leire,

men i seg selv. Hun er blitt en verdenscelebritet gjennom å uttrykke seg gjennom eget kjøtt og blod, svette og tårer, utholdenhet og utmattelse. Slik kan hun ikke rammes inn eller henges på veggen. Dette er kunst som handler om opplevelsen, og minnet om denne.

Jeg har samtalt med kreative folk før. Men hva ville dette bli? Jeg har aldri snakket ordentlig med et kunstverk. Hvem ville jeg møte? Henne selv eller en hun forestilte?

Mennesklig Kraftverk

Partisandatteren født i Beograd, oppvokst som barn av det nye ledersjiktet i Titos jugoslaviske sosialisme, inntok rommet. Jeg ble straks lettet. Det var et menneskelig kraftverk som kom inn. Det produserte trygghet og åpenhet. Det opplevdes meget godt å være i nær kontakt med Marina Abramović.

- Jeg er sekstiseks år, jeg har drevet på i førti år, og jeg er et blitt et mye sterkere menneske. Jeg er svært sterk nå.

Marina Abramović har satt seg selv i scene med solid risiko. Tidlig i sin karrière risset hun inn den sosialistiske stjernen i egen hud på magen. Det var hennes opprør mot foreldrenes autoritære heroisme. Hun lekte med ilden, utsatte seg for smerte, var sultekunstner som i Kafkas novelle, og empatiserte med galehusets innelåste ved å spise antipsykotiske medisiner i solide doser foran publikum. Hun utfordret politiske, seksuelle og medisinske normer.

- Hvordan vil du beskrive intensjonen med ditt kunstneriske virke?

- Jeg vil løfte menneskesinnet. Performance er en kraftfull kunstform. Den er så kroppslig konkret, og samtidig så abstrakt, som musikk. Jeg vil vise at vi har muligheter. I mitt privatliv gjør jeg alt for å unngå smerte. På scenen utfordrer jeg den og vinner over den. Der vil jeg være en rollemodell som viser publikum at vi har mer energi til å tåle og mestre. Om vi er fullstendig utmattet og utsettes for livsfare, har vi likevel en ekstra kraft til å komme oss unna. Jeg vil frigjøre slike overlevelseskrefter. Jeg vil være et speil for publikum, slik at de kan bli sterkere.

- Hvor mye handler det om å skyve på grensene?

- Svært mye. Smerten, som sagt, men også døden. Jeg er alt annet enn selvmorderisk. Jeg er meget glad i livet. Og på scenen har jeg som regel kontroll. Det farligste jeg har gjort er å gi fra meg kontrollen til publikum. En gang i Napoli var vi i et rom med et visst antall gjenstander, og deltagerne fikk beskjed om å gjøre hva de ønsket med meg. Der var også en ladd pistol. Det ble virkelig farlig.

- Sikkert et naivt spørsmål, men hvordan håndterer du den smerten du selv setter i scene?

- Det handler om å fokusere. Det er ikke så kroppslig, men mentalt. Og så handler det om tilknytningen til publikum. Jeg utnytter den kraften som kan oppstå når mennesker møtes, og jeg ikke er alene. Og så har jeg forberedt meg. Jeg øver aldri umiddelbart foran en performance. Men jeg bodde ett år sammen med aboriginere i den australske ørkenen og lærte mye av dem.

- Hva tenker du om din personlige vei inn i en slik kunstform, at du ble en av dens fødselshjelpere?

- Som seksåring ble jeg lagt inn på sykehus på grunn av en uklar blødertilstand. Jeg ble der ett år. Jeg utviklet en blodfobi. Jeg ble livredd for å dø om jeg blødde. Det handlet nok om å utfordre mine egne angster. Og så var jeg irritert over mye kjølig intellektualisme på kunstscenen den gang.

- For en tid tilbake var jeg i middag med en nobelprisvinner i fysikk. Han fortalte meg om hvordan den moderne menneskelige hjernen har endret seg ytterst lite de siste tredve tusen år. Men samfunnene våre har endret seg voldsomt på få år. Det handler ikke minst om teknologi. Sinnet henger ikke med. Det er noe som mangler. Derfor går jeg tilbake til kroppen. Jeg jakter på en grunnleggende sanselighet.

- At du ønsker å vekke kroppsfølelsene våre?

- Absolutt. I går snakket jeg for to og et halvt tusen kvinner på en mannefri tilstelning her i London. Jeg er ikke feminist. Kunst er for meg uten kjønn. Det er for meg bare to typer kunst, god eller dårlig. Men da jeg var sammen med disse kvinnene i går kveld, de fleste av dem unge, tenkte jeg igjen at jeg med min kunst og mine erfaringer kan være en slags veileder for dem. Jeg ønsker å løfte sinnet gjennom sensitiviteten for kroppslige erfaringer. Kunst er ikke til for kunstens skyld. Den må ha en funksjon. Kunst er et redskap, og den er viktigere nå enn noen gang.

Forhold

Marina Abramović sitt virke kan deles inn i tre perioder: før, med og etter Ulay. Hun og partneren Ulay levde og arbeidet intenst og intimt sammen i tolv år fra 1976 til 1988. Temaene for mange av disse forestillingene var nettopp forhold: nærhet, avstand, kontakt, konflikt, kollisjon, smerte, stillstand, bevegelse, nakenhet osv. I deres aller siste fellesopptreden gikk de mot hverandre fra hver sin ende av den kinesiske muren. De gikk i tre måneder og møttes til sist omtrent på midten. Men da var forholdet bokstavelig utgått.

- Det slår meg at du er i bevegelse. Hvor er du på vei?

- Jeg er meget opptatt av forhold, men nå mer av forholdene til dem som kommer til mine opptredener. Jeg er mindre og mindre opptatt av dem som tilskuere, og mer og mer som deltagere.

- Og da tenker jeg på The Artist is Present , som vel må være en av verdens mest omfattende opptredener i et galleri. I time etter time, syv timer hver dag og ti timer fredager, tilsammen seks hundre timer, satt du dørgende stille på en stol i Museum of Modern Art i New York og stirret rett inn i øynene til deltageren rett fremfor deg.

- Vi trenger enkelhet. Vi begynte med to stoler og et bord. Så tok vi bort bordet.

- Jeg har sett videoer. Det blir veldig følelsesladd. Det gråtes mye. Og det er meget vakkert, hva som kan oppstå i et taust møte mellom to i hver sin stol.

- Ja. Men det ble nok aller viktigst for meg. Det tok meg førti år å komme dit. Det å bringe det til det helt basale, til det emosjonelle møtet mellom to.

- Hvordan er det å sitte der?

- Et rent anstrengende helvete.

- Enkel tilstedeværelse, møter, mellomværender. Blir det mindre stress og mer involvering i dine forestillinger, mindre provokasjon og mer kontemplasjon?

- Og det blir mindre kropp, mer og mer sinn.

- Jeg tenker på slektskapet mellom din kunst og terapeutiske møter. Det er snakk om følsomme reiser med to stoler.

- Du er psykoterapeut. Men jeg trenger ikke terapi. Jeg har drevet med performance i det meste av mitt liv. De mest skamfulle scenene i mitt liv, fra Balkan og senere, har jeg tatt frem, satt dem i scene, om igjen og om igjen, og jeg føler meg nå veldig fri.

Mitt liv har også blitt til et teaterstykke, The Life and Death of Marina Abramović. Robert Wilson har regien …

- Estetikeren ja. Han har blant annet satt opp Peer Gynt i Oslo.

- Ja, det er visuelt veldig vakkert. Det er blitt en stor suksess på scener i hele verden. Musikken er av min venn Antony Hegarty, og Willem Dafoe er min far, min mann og andre menn i mitt liv. Kolleger av deg har kommet til meg etter opptredener og sagt at jeg har vært heldig som har funnet et slikt uttrykk for det personlige, og at jeg har delt det. I forarbeidene fortalte jeg regissøren om en meget skamfull episode fra mine foreldres ekteskap. Fortell den om igjen, sa han, elleve ganger. Jeg gjorde som han sa. I dag er jeg en som har fordrevet skammen.

Stemmen hennes er myndig, men omsorgsfull. Den er beroligende. Kraftverket smiler og ler. Jeg ser for meg en roligere spasertur tilbake gjennom parken.

- På snarlig gjensyn i Oslo. Du stiller snart ut Galleri Brandstrup på Tjuvholmen.

- Jeg ser frem til mitt besøk i Oslo. Og er spent. Kunst handler om å lage følelsesmessige møter. La oss for all del finne på noe morsomt.