image

Billedkunstneren Sverre Bjertnæs har dekorert hele veggflaten med tusj i Galleri Brandstrup. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Vi hører hele tiden hvor viktig det er å finne sin egen stemme, men hva betyr egentlig dét?

Ser vi på Bjertnæs’ nye utstillinger i Galleri Brandstrup handler det om å anerkjenne hvem som har påvirket deg og leke med det du har lært.

I begge utstillingene er nemlig flere andre kunstnere sterkt til stede. Jeg kjenner særlig igjen elementer fra Håkon Bleken, Odd Nerdrum, Arne Ekeland, Henrik Sørensen og Bjarne Melgaard – alle kunstnere som har betydd mye for ham.

Ved å gjøre påvirkningen tydelig skaper han ikke bare kunst med en oppriktig og klargjørende ramme, men forteller historien om seg selv som kunstner: hvor han kommer fra og hvem som har formet ham.

Kreativt overskudd

Men slektskapet i kunsten er bare en side av stemmen vi blir bedre kjent med i disse utstillingene. Dette er likevel ingen tørr selvanalyse, hvor delene av kunstnerskapet legges frem som noe ferdig forstått og forklart. De lar seg bedre beskrive som et laboratorium hvor etablerte stilelementer og motiver blandes sammen med stort kreativt overskudd.

Troll og klassisk skulptur

I skulpturen Det kollektive mennesket kvernes kropper og ansikter sammen i et tårn som trekker tankene mot Vigelands Monolitten. Auguste Rodins Helvetesporten ligger også rett under overflaten. Men det er ingen udelt hyllest til forgjengerne.

Deler av skulpturen vris over i naivistiske ansikter, ikke ulikt overdimensjonerte smileys, som om han vil gjøre opprør mot den klassiske strengheten og det tunge alvoret vi finner hos mesterskulpturene.

Skaper eget rom

I skulpturen Jobs datter II ser vi nok en klassisk skulptur i dialog med et merkelig, uformelig, vesen som kan se ut som noe midt imellom et troll utenfor en turistsjappe på Karl Johan og en skjematisk tegnet Bjarne Melgaard-figur.

Historie og samtid tvinnes sammen i fascinerende arrangement med like mye humor som alvor. Hvor dette bærer hen kan vi jo bære gjette oss til, men det er ingen strengt definert historie som skal formidles, heller. Poenget er, slik jeg ser det, å gjøre to ting: å anerkjenne kunstnerisk påvirkning, men samtidig ikke bindes av den.

Bjertnæs vender og vrir så mye på den visuelle arven han har fått fra andre kunstnere at han skaper et rom for seg selv. I leken og smilet kommer han selv til syne.

Vi må leke

Bjertnæs viser seg selv i kamp med kunsthistorien, men også at han ikke tar den for alvorlig eller lar seg fange av den.

Det er nettopp her hvor vi alle kan ha lære noe av Bjertnæs, aller helst spaserende i disse raritetskabinettene av noen utstillinger.

For vi er jo alle påvirket av andres oppfatninger av hvordan verden henger sammen, av hvordan et liv skal være – men om vi tar det vi har lært for alvorlig blir fange av det overleverte.

Trening på stemmebruk. Vi må heller holde humøret oppe, leke og drømme. Disse Bjertnæs-utstillingene er ideelle plattformer for på trene på det.

Vi må eksperimentere og teste ut nye sammensetninger av det vi har lært, ja, til og med stille det på hodet og gjøre opprør mot for å kunne gjøre det til vårt.

Gjør vi ikke dét, vil vi ihvertfall ikke finne vår egen stemme.

Back To Top