image

Sverre Koren Bjertnæs, kunster. Foto: Luca Kleve-Ruud 

Sverre Koren Bjertnæs (39) solgte sitt første maleri da han var 15. Da han var 32, drakk han sin siste øl.

«Sjette etasje», sier maskinstemmen. Sverre Koren Bjertnæs har et trist ansikt. Det er noe nedbrutt der, som i et av disse portrettene gamle kunstnere maler av seg selv, øynene som stille sier «Jeg gir opp, jeg er ferdig».

En stor kunstner

Heisen har stoppet på toppen av et av disse nybyggene som reiser seg litt for fort over hele Oslo sentrum. Hvitt kjøkken, hvite naboer.

– Dette varer ikke evig, sier han og viser frem verandaen, stuen med de store vinduene.

Han har en mildhet i stemmen, som det var din leilighet, ikke hans.

– Du er i kontakt med tiden din en kort periode, så kommer det noen nye og så er du ute av det. Jeg tror ikke man skal kjenne seg trygg i at man har oppnådd noe. Opp gjennom alle tider har det vist seg at det man trodde var viktig, blir forsvinnende uviktig. Når en kunstner dør, blir han som regel glemt med en gang.

De lange fingrene henger som pensler under dress­jakken. Han sier resten av pappeskene står på soverommet.

– Jeg er ikke opptatt av ettermælet mitt, det er jeg revnende likegyldig til. Men jeg er veldig ofte usikker på om jeg er en stor kunstner. Man kan ikke vite.

– Når finner man ut av det?

– Jeg tror ikke man finner ut av det, men jeg tror ikke det har noe å si, heller.

En merkelig verden

Da han var 13, sendte han et brev. Da han var 12, tok han med seg skolebøkene ut i skogen der han bodde, satte fyr på dem. Da han var 11, ble han malt. Hvor starter det? Hvor kommer et slikt talent fra? Da Bjertnæs i våres stilte ut i Berlin, solgte han malerier for fire millioner kroner før utstillingen hadde åpnet. Denne uken står London for tur. Det er 15 år siden samtidskunstner Bjarne Melgaard valgte å ta den tidligere Nerdrum-eleven under sine vinger. Siden har han vært en stigende stjerne i den internasjonale kunstmiljøet. New York Times kåret utstillingen hans til en av årets beste da han bodde der i 2013, Håkon Bleken kaller ham «umåtelig talentfull».

– Dette er en merkelig verden å befinne seg i. Desto bedre du gjør det, desto smalere blir publikumet ditt. Du får ikke korreks som i teater eller litteratur, å nå et bredt publikum har null verdi, her er det bare et lite slags forskningsmiljø som har makten.

Han strekker seg opp i et av de hvite skapene på jakt etter kaffe.

– Kunsten har implodert. Jeg tror folk flest føler de ikke kan mene om samtidskunst, det er fjernt fra livene deres. Jeg er mer opptatt av kunst som kan si meg noe om å være menneske.

– Legger du stolthet i hvor mye du selger for?

– Nei.

– Selv ikke når det er snakk om millioner?

– Det er ikke en målestokk for hva det maleriet er eller hva jeg har oppnådd som kunstner. På det høyeste nivået er kunst en av de reneste former for kapitalisme som finnes. Det er problemet med å snakke om penger, da er det alt det handler om. Kunst er vanskelig å kommunisere, penger er enkelt.

Han smiler, setter seg ved kjøkkenbordet, retter ut den mørkeblå dressbuksen. Tidlig i karrieren malte han ungdomsportretter, siden har han variert med skulpturer og installasjoner, motivene er blitt mørkere. Helt siden kunstskolen har han gått i dress, han sier det skyldes latskap, på den måten slipper han alltid å tenke på om han er fint nok kledd.

– Jeg fikk en unaturlig tidlig profilering. Da jeg var 15, hadde jeg ikke noe utgangspunkt for å lage kunst. Jeg var elev av Nerdrum, hadde flyttet hjemmefra, jeg var fri, på en måte.

Det er malingsflekker på skjorten.

– Det var en pris å betale for det også.

Et brev

Han sier han ikke husker noe fra barndommen. Det er nesten ingen minner igjen, som om de er malt over. Far var lege, en sånn som sto med nummeret i katalogen, som dro hjem til de syke også på julaften. Mor var arkitekt og jobbet som formingslærer og keramiker, hun tegnet huset de bodde i. Det var i mørk beis. Han hadde et rom i andre etasje, utsikt mot skogen. Skoleflink gutt. Alt var godt, det er ingenting å minnes. Men han husker første gangen han ble malt. Han og søsknene ble tatt med til en kunstner, han var 11. Han husker han lot fingrene gli gjennom oljemalingen, han husker lukten av den.

– Var du et annerledes barn?

– Nei. Jeg likte å holde på for meg selv, men det var ikke noe traumatisk ved det. Jeg fant noe jeg var flink til og gjorde det. Men jeg drev med gutteaktige ting også, jeg var opptatt av Kiss og Iron Maiden, jeg leste Bjørneboe, jeg malte en ninjakriger jeg var veldig fornøyd med.

Han stopper opp, tar av seg jakken. Det var morgener hjemme i Steinan utenfor Trondheim da han sto opp tidlig og gikk ut i en åker utenfor huset for å male. Fordi lyset var vakkert. Da han var 13, sendte han et brev til Odd Nerdrum.

– Jeg var som alle andre unger, jeg hadde bare et litt annerledes idol. Det var et fanbrev. Og jeg fikk et hyggelig brev tilbake. Han var min største helt i verden.

– Husker du første gang dere møttes?

– Jeg tror det var da jeg spilte NM i tennis.

– Tennis?

– Ja, jeg var i Oslo med moren min. Jeg var blitt kretsmester i Trøndelag. Vi dro innom Nerdrums hus på Uranienborg. Han var der med elevene sine, og vi fikk se disse fantastiske maleriene, og det var en sånn bra stemning i det huset. Det var det miljøet jeg ville være i. Jeg sluttet på skolen og flyttet til Nerdrum da jeg var 16.

En del år

Første gangen han solgte et bilde, var han 15. Auksjon på Blomquist. Han fikk 30.000 kroner. Det var for mye.

– Jeg ble tidlig veldig dårlig med penger. Penger har aldri vært viktig for meg, ikke å sløse dem, ikke å spare dem. Mange ser på penger nesten som en menneskelig egenskap, og det synes jeg er avskyelig.

– Hvor ble de av?

– Nei, jeg drakk mye. Og jeg var generøs med folk rundt meg, jeg ga vekk endel.

Da han etter ett år på Steinerskolen insisterte på å få flytte til Nerdrum, var foreldrene skeptiske. Sverre lot seg ikke rikke. Han titter ned på skjorteermet, skraper vekk en av de mange malingsflekkene på høyrearmen. Han er keivhendt, holder tablået i den høyre.

– Du drakk for mye allerede som 15-åring?

– Ja. Men det er ikke noen del av livet mitt lenger. Det er syv år siden jeg drakk sist. Jeg har vært jævlig heldig, det er det eneste jeg kan tenke på innimellom. Jævlig heldig. Jeg kjenner mange bra mennesker, gode, samvittighetsfulle, flotte mennesker som aldri kommer seg ut av det. Allikevel er forakten mot dem så stor, altfor mange tror det handler om egoisme eller karakterbrist. Det gjør deg ikke til noe dårlig menneske å ha rusproblemer.

Haken har sunket ned mot brystet, det venstre øyet henger litt mer enn det høyre.

– Det er en norsk selvgodhet. I en verden full av problemer, føler vi på en måte at vi fortjener å være privilegerte, at vi har en rett til ikke å utvise den toleransen andre mennesker fortjener – romfolk eller narkomane. Vi innbiller oss at vi er snillere og bedre enn de fleste, at vi liksom er verdensmestere i å hjelpe. Å skaffe seg politisk innflytelse i dette landet, handler om å love å hjelpe minst mulig.

– Sluttet du å drikke på dagen?

– Ja. Jeg våknet opp en dag, og så var det over, rett og slett. Det var en veldig merkelig opplevelse. Så ... Men jeg kan ikke si jeg har vært flink til noe eller at det var en styrke i meg som gjorde at jeg fikk det til. Det kunne gått alle veier. Jeg begynte å få behandling da jeg var rundt 20, sluttet som 32-åring. Det er endel år.

– Hva gjorde det med maleriene dine?

– I perioder har jeg gjort mye dårlig arbeid. Men jeg fikk oppleve å være en outsider, jeg fikk føle hvordan det er å våkne opp på Blåkors med de narkomane. Jeg fikk møte dem som likeverdige. Det vil jeg alltid ha med meg.

– Er du redd for at du skal falle tilbake?

– Jeg var det lenge, i flere år, men ikke nå lenger. Jeg kommer aldri tilbake dit.

Det godes mysterium

De siste ukene har han båret gamle møbler inn i den nye leiligheten. Kona kom inn på Teaterhøgskolen denne sommeren. De giftet seg for et år siden. Hans andre ekteskap. Det første varte i seks år med kunstneren Unni Askeland. Hun har snakket i aviser og ukeblader om bruddet, han sier ikke et ord. Han går i kjøleskapet, henter melk.

– Å møte Hanna Maria var fantastisk. Det betydde at jeg var nok på plass i meg selv til å like sunne ting. Jeg kunne gjøre meg fortjent til en sånn person.

Han heller melk i kaffen, blir sittende og se hvordan den velter seg i koppen.

– Ofte tenker jeg at jeg har dyrket ting som ikke vil godt i livet mitt. Hele min generasjon av kunstnere har lett etter det vonde, som om det liksom ligger noe mer autentisk der. Bjarne Melgaard og jeg jobbet mye med å grave frem ting som er vondt, men det er ikke så fascinerende i lengden, det er selvdyrkende. Ondskapen er veldig enkel, det er bare meg foran deg. Det som vil godt, er på en måte mye mer komplisert. Det er et mye større mysterium.

Lyset faller inn gjennom alle de store vinduene, lager et skinnende basseng over parketten.

– Jeg er kommet dit nå at jeg er istand til å ville godt i livet mitt. Det er det jeg vil frem til i arbeidet mitt etterhvert, jeg vil si noe om noe som vil godt.

Han ser opp fra kaffekoppen. Så sier han:

– Jeg vil bare være én blant mennesker.

Den setningen får ham til å smile.

– Jeg har fått et liv nå som jeg ikke kunne drømt om. Alt er på en måte så … så … bra.

Å skrive Bibelen om igjen

Han kopierte. Det var sånn det startet. Følelsen av maling under fingeren, lukten. Først kopierte han illustrasjonene i Snorre-sagaen, igjen og igjen, til de ble perfekte, og så satte han i gang med de store malerne.

– Det føltes nesten som noe edelt, det å putte maling på lerretet, jeg ble ekstremt opptatt av det. Jeg kunne se malerier fra 1200-tallet og kjenne at jeg på en måte var forbundet med det, sier han.

12 år gammel hadde han festet seg ved Rembrandt. Faren Aage og tegnelærer Tore Bjørn Skjølsvik, han som året før hadde malt portrett av den lille gutten, tok ham med til The National Gallery of Art i London, der han fikk sitte og kopiere mesteren mens tusenvis av menn­esker passerte nysgjerrig bak ham.

– Ble det likt?

– Ikke så veldig. Det er ikke mulig. Å male som de gammelmesterlige malerne blir som å skrive en ny bibel eller en ny Shakespeare. Det går ikke å gjøre om igjen, det språket er ødelagt.

Han drar fingeren nedover dugget på glasset foran seg.

– Kanskje er det derfor mange melder seg bort fra maleriet? Jeg blir bare rastløs og ulykkelig hvis ikke jeg maler. Jeg liker det opprinnelige ved det, det allmenn­tydelige, som dette, sier han og peker på et stort maleri ­av Arne Ekeland over sofaen.

Det viser tre generasjoner, det ser ut som kvinner utenfor en hytte i skogen. Barnet sitter på en stol eller en stubbe. Det er kveld.

– Hva føler du når du ser på det?

– Da føler jeg en tro på kunsten. At det ikke bare er posisjonering og teoriindustri. Se på Munch, for eksempel, da kan du føle deg nær et annet menneske. Det er litt utdødd i dagens kunst. Jeg savner det.

Nedtegne tiden

Det har vært et bra år. Berlin først, så London, kunstsamlerne prater om ham. Leiligheten. Kona. Pappeskene der inne på soverommet. Det er dager da han er redd for at alt det gode skal forsvinne mellom fingrene, at alt bare skal brenne ned.

– Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, det er tilfeldigheter som har tatt meg hit. Jeg har dyrket det å ikke leve som alle andre. En kunstmytologi. Alkoholromantiserende.

Han pauser. Så begynner han å snakke om den danske maleren Vilhelm Hammershøi, han som i duse farger malte tomme rom, tomme gater, innimellom med en gåtefull skikkelse med ryggen til deg. Vakre, mystiske malerier. Han var visstnok en kjedelig mann, sier Bjertnæs til slutt.

– Jeg ser ikke lenger på en kunstner som noen med spesiell innsikt i livet. Jeg synes alle mennesker har like mye å komme med. Jeg kan nedtegne tiden min, men jeg vet ikke hvor verdifullt det er for andre enn meg selv.

Et av maleriene han stilte ut i Berlin, forestiller en rytter på et mørkt, hesteaktig dyr. Det står i et vann. Rytteren snur seg og ser tilbake med et trist og angstfylt blikk. Fargene flyter utover. Ansiktet er en død manns.

Til låns

I morgen klokken ni er han tilbake i atelieret.

Frokostblanding, kaffe med melk i. Det har virkelig vært et bra år.

– Men skulle det gå dårlig med meg, tror jeg at jeg takler det også, sier han og titter ut på alle de andre vinduene.

Leilighet blant leiligheter, menneske blant men­­nesker.

– Jeg ser på det meste som om det er til låns. Karrieren, pengene, alt sammen.

Han trekker på skuldrene, blir stille. Rommet er nesten tomt.

– Så, ja …

Back To Top