Det var storm i New York. Unntakstilstand. Det meste av Manhattan lå i mørke. Men i en loftsleilighet i Chelsea ved Madison Square Garden fungerte strømmen fortsatt. Der inne satt to kunstnere strandet i storbyen.
Tilsynelatende fantes ikke to mer forskjellige menn. Den ene grenseoverskridende og voldsom, den andre dempet og nøktern. En temperamentsfull, en annen kontrollert. Tilsynelatende kunne man heller ikke finne mer forskjellige kunstnere. Der en av dem var ekspressiv og energisk, var den andre mer behersket, lavmælt. Så har det da også blåst opp til storm dem imellom.
Men denne sensommerdagen i august 2011, da den tropiske orkanen Irene feide over østkysten av Amerika, fant Bjarne Melgaard (50) og Sverre Bjertnes (41) hverandre over to blyanter. De tegnet. Ikke bare sammen, men på samme papir. Ikke bare på samme papir, men oppå hverandres streker.
Det ble starten på en helt særegen kunstnerisk allianse, i skjæringspunktet mellom samarbeid og sabotasje.
Konflikt med blyant og pensler
– Skulle vi hele tiden stått og malt for å få den andre frem, ville det blitt noe veldig kunstig over det. Det er en kollisjon, en slags konflikt i bildet, beskriver Sverre Bjertnes.
Gjennom noen intense år hadde de to flere store fellesprosjekter, både her hjemme og i New York, som skapte stor oppmerksomhet internasjonalt.
Lenge så det ut til å bli med det. Brått tok det slutt, kunstnerne brøt kontakten. Men fem år etter at de satte strek sist, er de her igjen, med signaturene samlet, i en storstilt dobbeltutstilling på Galleri Brandstrup og Rod Bianco i Oslo. Malerier og skulpturer, tegninger og trykk. A-magasinet fulgte forberedelsene gjennom høsten.
– Ved å tegne oppå noe annet, må du forholde deg til noe som er helt fundamentalt forskjellig fra deg selv, sier Bjarne Melgaard.
Atelieret til Sverre Bjertnes ligger anonymt til i et kontorbygg på østkanten i Oslo. Det er oktober og kjølig høstluft ute, men umiskjennelig lukt av maling her inne. Tuber på tuber på benken, rader på rader med pensler. Et bordtennisbord midt i lokalet fungerer som bord, med trykk spredt utover hele flaten. Oppetter veggene står maleriene.
Dette er første gang de to kunstnerne lager felles malerier. Det blir som en samtale ført i penselen på stort lerret. Den ene maler og skriver over den andres verk, uten å bry seg for mye om hva som forsvinner på veien. Prosjektet dreier seg ikke om å ta hensyn.
– Du slipper ditt eget kunstverk, lar det gå, beskriver Melgaard.
Lerretene sendes frem og tilbake gjennom byen, fra Melgaards atelier på Skillebekk til Bjertnes øst i byen og tilbake igjen. En gang startet Melgaard med å male over nesten alt kollegaen hadde gjort på et lerret. Såpass må det være, synes de begge.
Dialogen er ikke alltid høflig.
– Denne gangen synes jeg vi har vært ganske brutale med hverandres verk, i hvordan vi maler over, retusjerer og på mange måter saboterer hverandre, sier Melgaard.
Noe er annerledes
Denne høstdagen er de sammen. Melgaard i ekstravagante klær fulle av farger og trykk fra egen kolleksjon, Bjertnes sobert kledd i mørk dressjakke.
Maleriene rundt dem demonstrerer hvordan de to kunstnernes karakteristiske uttrykk noen steder kjemper om plassen, andre steder smyger seg sømløst inn i hverandre. Istedenfor å starte med en ferdigspikret idé, starter duoen bare å arbeide. Så tar verkene form underveis. Prosjektet er duoens femte store fellesmønstring. Noe er annerledes denne gang.
– Tidligere har kunsten vært tvunget frem av at noe står på spill. Vi har gått langt inn i det private, i ekteskap og kjæresteforhold. Denne gang fremstår det ikke som en like ubehagelig prosess, sier Bjertnes.
Pedofilianklager og pornografi
Den som har fulgt Bjarne Melgaards karrière i inn- og utland, vet at ubehaget sjelden er langt unna. I tiår har han vært en «enfant terrible» i kunstverdenen, forfulgt av furore.
Melgaard går inn i problemstillinger som pedofili og pornografi, overgrep og psykiatri. I kjølvannet følger en jevn strøm av offentlige kontroverser. I 2015 ble han politianmeldt for et verk som viste en voksen mann som sugde på armen til en ettåring. Det var utstilt på Munchmuseet. Året etter stoppet Tollvesenet verkene hans på grensen, med beskjed om at dette ikke kunne kalles kunst. Konflikten gikk så langt at finansminister Siv Jensen selv grep inn, både i den konkrete saken og ved å endre regelverket for innføring av kunst.
Det siste året har slaget stått på Ekely, ved Edvard Munchs gamle atelier, der Melgaard og Snøhetta planlegger boligen A house to die in. Omgivelsene har svart med protestskriv og fakkeltog mot det de oppfatter som vandalisering av Munchs minne.
– Er det deg eller Norge det er noe galt med?
– Det er jo Norge, det, sier Melgaard og smiler.
Det er blitt november, men kjelleratelieret hans har ingen vinduer ut til den første snøen som faller der ute.
– Folk vil ikke ha noe som ikke er konformt. Det skal se ut akkurat slik folk forventer at ting skal se ut.
Ingen fare for det her. Fra fargesterke malerier langs gulvet peker et knippe peniser nese til pertentlige tilskuere. T-skjorten hans har påskriften Hannibal Lecter. My father. Melgaard setter seg i sofaen som står midt i lokalet, avslappet.
– Det er deilig å være hjemme fra New York, fra det hektiske kunstmiljøet der, maset. En blir sliten av at alt skal være så hipt og kult hele tiden. Det er deilig å ha det litt roligere.
At hjemkomsten har budt på massiv motbør, spesielt blant nye naboer på Ekely, ser ut til å besvære ham fint lite.
– Jeg tar det som en utfordring.
To menn med anlegg for overskridelser
Bjarne Melgaard var allerede etablert på den internasjonale kunstscenen da Sverre Bjertnes gikk ut av kunsthøyskolen. Det er snart 20 år siden. Selv var Bjertnes i en litt annen posisjon, etter å ha tilbrakt tenårene under vingene til Odd Nerdrum. En slik læringstid gjør noe med den auraen du får rundt deg som ung kunstner. Nerdrum-disippel, liksom.
– Det var et veldig fokus på at han hadde vært Nerdrum-elev. Det var så betent, minnes Melgaard.
Han stilte ut den unge Bjertnes på sitt daværende galleri, Norsk Anarkistisk Fraksjon. En mer «pønka» sammenheng, som han sier det.
– Og det ble starten på alt, sier Melgaard.
Samarbeidet utviklet seg til et vennskap. I 2011 skjedde noe av det samme i internasjonal skala. Melgaard innlemmet Bjertnes i en stor utstilling han kuraterte på Maccerone Gallery i New York, After Shelley Duvall ’72 (Frogs on the High Line). Utstillingen skapte overskrifter på alle de riktige måtene, alle de rette stedene, og den plasserte Bjertnes på den internasjonale kunsthimmelen.
Herfra innledet Bjertnes og Melgaard et tettere samarbeid. Gjennom noen intense år produserte de flere store fellesprosjekter både i New York og Norge.
Kunsten kunne gå ubehagelig tett innpå livet. Der var det litt å ta av.
– Både jeg og Sverre har tidvis levd på en helt annen måte enn vi gjør nå. Da vi traff hverandre, var vi begge i turbulente perioder av livet. Vi har vel vært gjennom alt, fra samlivsbrudd til rusproblemer. Men også de gangene prøvde vi å være der og støtte hverandre så mye vi kunne, sier Melgaard.
For Bjertnes er det å være rusfri i dag en sterk del av identiteten. Snart feirer han ti år uten alkohol.
– Men problematikken som ligger i rus er noe både jeg og Bjarne har jobbet mye med i kunsten. For eksempel det å ha vært i en situasjon hvor man er blitt konfrontert med å være en outsider, som i rusbehandling, illustrerer Bjertnes.
På tross av alle de tingene som tilsynelatende gjør dem forskjellige, har de også noe som forener dem. En viss type personlighet, kaller Bjertnes det. De går begge veldig opp i ting, har vanskelig for å begrense seg.
– Overskridelser. Det er vel det vi har til felles, oppsummerer Bjertnes.
– Og det gjelder ikke bare kunstnerisk. Det gjelder privatlivet også, det, fortsetter Melgaard.
Ingen av dem er typen til å småprate for å fylle pausene. Begge er kompromissløse av legning, i livet som i kunsten.
– Vi tar en personlig risiko hver gang, for å gjøre det så ekstraordinært som vi kan få til, sier Bjertnes.
Det er givende, men også ekstremt og intenst.
Brøt kontakten
Det er en grunn til at man sjelden leser historier om slike tette kunstnerskap. Fra Picasso og Matisse, Van Gogh og Gaugin til våre hjemlige kamphaner Bleken og Gullvåg: Ofte går det galt når to kunstnere trår hverandre for nære inn på livet.
På et tidspunkt skar det seg også mellom Bjertnes og Melgaard. Ingen av dem er særlig interessert i å rippe opp i detaljene som gjorde at deres siste fellesutstilling i New York i 2013 en stund så ut til å bli deres siste. Men de kranglet.
– Jeg vet ikke helt hva det dreide seg om. Det er ikke så viktig heller, sier Bjertnes.
Han kaller det en slitasjeperiode etter årene i New York, der de delte atelier og var sammen absolutt hele tiden, både om kunsten og det store maskineriet som omgir hver utstilling.
– Det ville være merkelig om det ikke ble noen gnisninger i det hele tatt, når to viljer skal gå sammen over lang tid, bemerker Bjertnes.
– Vi satt jo på atelieret og jobbet døgnet rundt. Når du er så tett på hverandre, tror jeg man må ha en liten «break» etterpå, sier Melgaard.
Sverre Bjertnes flyttet hjem, giftet seg, de mistet kontakten. Et par år gikk. Så plukket de opp telefonen igjen. Melgaard ville hjem, han også.
– Jeg følte på en måte at jeg hadde «gjort» New York nå. Alle galleriene, museene, sier han.
Mistet faren
Privat har én ting overskygget det meste annet denne siste tiden. Det er snart halvannet år siden faren hans gikk bort.
– Men det er så vondt at jeg ikke helt klarer å oversette det kunstnerisk. I alle fall ikke ennå, sier Melgaard.
Høsten er blitt vinter. Bjarne Melgaard drar den egendesignede vinterfrakken tettere rundt seg på den lille spaserturen fra atelieret til morens leilighet på Skillebekk i Oslo. Hele ryggen er dekket av et fotografi av faren. Mens Melgaard bodde i New York, snakket de sammen hver morgen på telefon.
– Han var der og støttet meg. Alltid. Både han og mamma har gjort det, sier kunstneren.
Han beskriver sorgen som noe som kommer i bølger. Plutselig er den der igjen.
– Jeg blir liksom ikke ferdig med det.
Moren har vært syk, og Melgaard flyttet hjem under opptreningen hennes.
– Jeg vil få den tiden jeg har igjen med det jeg har igjen av familie.
Det handler også om at han ville roe ned, leve annerledes, mer edruelig, etter år der han tidligere har beskrevet en bruk av steroider og kokain som periodevis ble livsfarlig.
– Det kom til et punkt der det ikke var så interessant å være ruset. Det kan man vel si.
Et mørkt utgangspunkt
Mørket i kunsten stammer ikke fra egne liv denne gang, det siver inn fra sidelinjen. Avdøde Stig Sæterbakken går som en rød tråd gjennom arbeidene. I sin siste roman Gjennom natten tematiserte han selvmord og sorgen til de som står igjen. Så begikk forfatteren selv selvmord.
– Det er en ganske åpen, eksistensiell problemstilling, og ble et utgangspunkt for arbeidet vårt, sier Bjertnes.
Fellesprosjektene deres starter gjerne i samtaler om noe som har interessert dem begge, som bøker. Ett av verkene har påskriften Familien Hjorth.
– Alt er på en måte tillatt for kunstneren. Vigdis Hjort kan skrive en bok som er ubehagelig for familien, fordi det er kunst. Men hva skjer når den ikke-kunstneriske søsteren gjør det samme? Jeg synes hele farsen er interessant, sier Bjertnes.
Noe ståsted i striden gir de ikke.
– Et maleri er ikke direkte fortellende. Folk har med sitt eget liv inn, og en kunstopplevelse er i beste fall en åpen opplevelse, supplerer han.
Melgaard sier han i utgangspunktet ikke er så interessert i hvem som lyver i hvilken bok. Han humrer litt av det hele.
– Man tenker jo at de kunne ha tatt dette hjemme hos seg selv.
På hjemmebane
Det er blitt desember, juletreet glitrer pent i en krok hjemme i leiligheten til Bjertnes mens mopsen Lilly har anrettet seg bedagelig på teppet. De to kunstnerne sitter ved kjøkkenbordet for å håndkolorere trykk med fettstifter og blyanter. Stemningen er rolig, konsentrert, arbeidet i innspurten. Det er kaffe i koppene, vitaminvann på flaske, livet er på stell.
– For min del har det vel ikke sett så mye bedre ut noen gang, sier Bjertnes kort.
Han ville ikke kvittet seg med årene da livet var mer kaotisk.
– De årene hadde også en verdi. Og de gjorde noe spesielt med vårt forhold. Det at vi har jobbet sammen så lenge, men også fulgt hverandre gjennom en del turbulente perioder, gjør noe spesielt med et vennskap, sier Bjertnes.
En gang var han den unge og lovende, Melgaard stjernen. I dag er de begge etablerte, på hver sin kant, mer likeverdige. Utstillingene som åpner neste helg markerer en ny start for Melgaard hjemme i Norge, og blir samtidig et farvel med hans faste galleri de siste årene, Rod Bianco. Nå skal han se seg om etter nye veier.
Det ferske samarbeidet dem imellom har vært forløsende for begge. Bjertnes sier at hans egne ting ofte har vært tradisjonsbundne.
– Bjarnes prosjekt er å sprenge de rammene mest mulig. Møtet mellom de tingene har alltid interessert meg, sier Bjertnes.
– Dere er ikke redd for at all normaliteten i livene deres nå skal gjøre kunsten kjedeligere?
Begge fnyser lett. Bjertnes tar en slurk kaffe, legger ned fettstiften og erklærer at de er ferdige.
– Kjedelig? Jeg for min del har aldri hatt det mindre kjedelig.