Øystein Dahlstrøm (1976) konstruerer landskaper i sine sterkt redigerte fotografier og snur dermed fotografiets rolle på hodet.
Hva skjer når manipulasjon og redigering av fotografier er en kunstners primære metode og teknikk? I Dahlstrøms tilfelle betyr det fotografier renset for enhver unødvendig detalj, og igjen står de store, ofte anonyme formene. I sin første separatutstilling på Galleri Brandstrup viser han nå flere av sine nyeste arbeider.
Konstruerte omgivelser
Lokasjonene som Dahlstrøm fremstiller i sine arbeider er tilsynelatende ukjente og anonyme steder som ingen egentlig har sett eller opplevd. Dette er presise, stramme komposisjoner av ulike former for landskap og andre omgivelser. Motivene fremstår slik som trange, inneklemte rom, til tross for at man for eksempel ikke ser noe tak. Men man fornemmer det likevel; det er noe med perspektivet som gjør at romligheten settes under press. Dahlstrøms trange og klaustrofobiske landskaper er helt anonyme. Det er ingen steder man som betrakter kjenner igjen eller føler noe tilhørighet til.
Det dreier seg med andre ord om imaginære landskap og omgivelser, konstruert ved hjelp av nøye redigering og manipulering av fotografier. For Dahlstrøm er ikke blant dem som knipser vilt; han tar få bilder og bruker i stedet tiden på redigering i etterkant. Og det er nettopp en følelse av noe kunstig, som gir seg til kjenne i møte med disse fotografiene. Uten at det kunstige i dette tilfellet er noe negativt. Komposisjonene er så perfekte og presise at det nesten er for godt til å være sant. Ingen ting er tilfeldig. Ingen ting er overflødig. Her er kun det aller mest nødvendige.
Og apropos det aller mest nødvendige; i tidligere arbeider inkluderte Dahlstrøm også mennesker i sine fotografier. Som i Untitled Landscape (2007) eller Circumstances (2006), hvor menneskene fremstår som små ubetydelige maur i disse komposisjonene, som for å fremheve det monumentale ved dem. Nå er imidlertid mennesket forsvunnet, totalt utradert og ekskludert. Tilbake er kun det som minner om urbane landskap; harde overflater og materialer. Og ikke minst en palett som ligger og vipper på grensen til det fargeløse. Sånn for å understreke det grå og anonyme man kan assosiere med noe urbant.
Abstrakte figurasjon
Det er et par spørsmål som stadig gjentar seg i møte med Dahlstrøms fotografier; hvor og hva? Hvor er dette motivet hentet fra? Hva er det egentlig man ser? Med bilder totalt renset for ethvert hint som kunne bidratt til en stedsbestemmelse trigges nysgjerrigheten. Og med motiver som ikke alltid er like eksplisitt gjengitt minsker ikke interessen.
Det er ikke det at man ikke ser hva som er fotografert. Det er bare ikke så tydelig med en gang. I Shattered konfronteres man for eksempel med knust glass, nærmere bestemt det som trolig er en knust glassrute. Redigert slik at det er et stort bunnløst hull omtrent midt i ruta, og dermed bildet. I alle fall tilsynelatende. På grunn av gjenskinn i plexiglasset ser man seg selv, alternativt resten av utstillingen, speile seg i dette hullet.
Selv om det er urbane omgivelser som preger Dahlstrøms arbeider har det her sneket seg inn mer organiske elementer. I Untitled er store tømmerstokker avbildet mot et fullstendig anonym bakgrunn. Det organiske tar likevel ikke overhånd, og i Cage er det kjølige og industrielle igjen et faktum. Et gigantisk bur, som ved første øyekast kun ser ut som en rekke stålbjelker plassert i pinlig perfekt perspektiv, fyller en hel billedflate. Det er stramt og rytmisk. Og anonymt. På nippet til abstrakt ved første øyekast, men så tar man et nærmere blikk og gjenkjennelige objekter som knust glass, tømmerstokker og stålbjelker gir seg til kjenne.
Minimalistiske rom
Det er på mange måter et slags minimalistisk fotografi Dahlstrøm presenterer. Presise komposisjoner er skapt ut av et minimum med objekter. Det er litt som med de fleste gallerirom i dag; lukkede rom renset for enhver unødvendig detalj. I alle fall nesten. Det er påfallende hvor godt hans fotografier «matcher» Brandstrups relativt nye lokaler på Tjuvholmen. Med sin irregulære gulvplan lukker også visningslokalene betrakteren inne, som en parallell til Dahlstrøms komposisjoner. Slik oppstår det en dialog mellom visningsrom og utstilte arbeider. Kun forstyrret av prislister klistret på veggene her og der.
Vekk med pekefingeren
Fotografiet handler tradisjonelt sett om å «peke på» noe med kameralinsen. For å avbilde og dokumentere virkeligheten, og dermed også fremstille noe spesifikt. I Dahlstrøms tilfelle er dette snudd på hodet. Fotografiene er redusert til å være et utgangspunkt for et endelig bilde, for en konstruert realitet. Det spesifikke som den fotografiske handlingen før pekte mot er forsvunnet til fordel for det anonyme. Det pekes ikke lenger.
Utstillingen vises på Galleri Brandstrup frem til 6. mars 2011.