Schizofrenidagene i Stavanger fikk høre Michael Kvium bli intervjuet av psykiater Finn Skårderud, til høyre.
Den som vil bli strøket med hårene, bør gå utenom Kviums bilder. Trenger du å høre at menneskeheten er på rett vei politisk, er det liten trøst å hente i danskens kunst.
- Vi er noen fjols som ikke ser lenger enn til vår egen nesetipp, sier Kvium til PsykOpp under sitt besøk i Stavanger nylig.
Han lar seg intervjue i forbindelse med utstillingen ”The Shade of White” som åpnet i det nye bildegalleriet BGE Contemporary Art Projects i Kannik. Det skjedde samtidig med at Schizofrenidagene 2017 fant sted i Stavanger Forum i november. Konferansen arrangerte en samtale i utstillingslokalet mellom Kvium og psykiater Finn Skårderud.
Typisk Kvium
På galleriveggene henger bildeserien ”Fools I-VI”. Andre malerier heter ”White Clown” og ”Silent Clown”.
En typisk Kvium-skikkelse er en tilårskommen, skallete mann med en naken mage dissende over undertøyet. Ofte har figuren hengepupper eller en bikini-overdel, noe som gjør en usikker på om det like gjerne er en kvinne vi kikker på.
De androgyne personene skuler mot betrakteren med et olmt blikk eller gjennom briller med fargede glass som skjuler øynene. Mange åpner munnen på en måte som gir et imbesilt utseende. Den ene hånden snor seg som en klo ut forbi bildekanten, gjerne i en hanske farget rød som blod eller svart av olje. Andre ganger glir armen over i en dødningehånd.
- Hvorfor lager du så mange malerier av idioter?
- Fordi vi er noen tåper. Men at jeg maler oss slik, er ikke nødvendigvis negativt. Jeg forsøker å åpne tilskuerens øyne for det ufullkomne. Vi har alle feil. Jeg har aldri kjent noen som er perfekt.
Vil åpne våre øyne
Kvium understreker at bildene hans mer er forestillinger – performance – enn de er fortellinger.
- Jeg lager egne handlinger på en scene og får figurene til å utføre noe som ikke er åpenbart forståelig. Jeg kan ta helt vanlige ting som en sitron, en appelsin, solbriller, glass eller mynter og sette dem sammen på en annerledes måte.
I maleriet ”Simple Act” står en Kvium-klovn i bowlerhatt og holder en skje med et egg opp ned – tilsynelatende uten at egget faller. ”Simple Painting III” viser en bebrillet mann som holder en tallerken med en sitron. I ”Small Talk Show” er bowlerhatt-mannen kledd i bikini og solbriller. Han står i skinnet fra en lyskaster på en scene omgitt av et stripede sirkustelt. Hendene er kledd i hvite hansker og kaster fra seg to øyeepler.
- Hva vil du fortelle med dette makabre motivet?
- At vi er rammet av en form for blindhet. Våre hjerner fungerer slik at vi lukker øynene for det vi ikke vil se. Jeg plasserer øynene fritt i bildet for å åpne dem for en ukjent virkelighet.
- Kommer det en form for galskap til uttrykk i bildene dine?
- Psykiske lidelser har alltid eksistert. Så gal som verden er blitt, undrer det meg at ikke flere bryter sammen.
Groteske forbilder
Michael Kvium er blitt kalt Danmarks svar på den ekspresjonistiske britisk-irske kunstneren Francis Bacon (1909 – 1992). Også han framstilte menneskekroppen og særlig ansiktet som fordreid og skremmende stygt.
Selv sier Kvium at han likte de italienske renessansemalerne. - De malte så nydelig, men de skildret ideer jeg ikke forsto. Det var så vakkert, men hvem definerer hva som er vakkert? Jeg bestemte meg i stedet for å forvandle min kunst til ærlighet.
Inspirasjonen til en brutal ærlighet i framstilling av menneskekroppen fant han hos spanske malere, deriblant Francisco de Zurbarán (1598 – 1664). I tillegg til å male stilleben av sitroner og appelsiner malte denne barokkunstneren flere helgener som gjennomgikk store legemlige lidelser.
Sankta Lucia fra Sicilia ble de blindes skytshelgen etter at hun mistet øynene. En legende sier at hun selv rev dem ut og ga dem til en frier som syntes de var så vakre. Budskapet hennes var at hun ikke ville gifte seg med ham, men vie sitt liv til Gud. I de Zurbaráns maleri av Lucia står hun i staselige klær og rekker fram et tinnfat med øyeeplene.
Et vel så grotesk bilde er av St. Agatha i like flotte klær, men på hennes fat ligger et par avskårne bryster. Hun ble torturert ved at de skar av henne brystene. Senere ble hun skytshelgen blant annet for de brystkreftsyke.
Et mye brukt motiv hos de Zurbarán er dessuten munken som holder en hodeskalle og tenker på døden. I Michael Kviums bilde ”Nothing But a Bloody Circus” står en kunstmaler og grubler. I høyre bildekant ser vi en hodeskalle.
Ikke religiøs
Men der de spanske forbildene, inkludert maleren Francisco Goya, framstilte mennesker som fant trøst i en religiøs tro, er Kviums figurer blottet for kontakt med en guddom.
- Min mor var en fantastisk morsom kvinne, men samtidig en fundamentalistisk katolikk. Hun fikk åtte barn og drømte nok om å gi kirken mange nonner og prester. Slik gikk det ikke. Som barn gikk jeg i kirken hver søndag, men som voksen tok jeg farvel med religionen. Jeg gjorde opprør mot hennes tro på at ikke-troende og ikke-katolikker havner i helvetet.
I en serie med leire- og silicon-skulpturer kalt ”Contemporary Clowns” har Kvium plassert mektige samfunnsinstitusjoner og -ideologier i hver sin gule tønne fylt med svart olje. Én av dem representerer Troen (The Faith) og viser en eldre pater med skjeletthender som holder en korgutt i et kvelertak. Assosiasjonen går til de siste tiårenes avsløringer av seksuelle overgrep mot barn i katolske kirker over hele verden.
Ikke medlidenhet
Med årene har Kviums opptatthet av menneskelig dårskap blitt til en skarp politisk kritikk. Han har satt ”Cirkus Europa” som tittel på en installasjon der publikum får gå inn i et tomt sirkustelt. På golvet ser man en punktert gummibåt full av ordbøker som dekker 550 europeiske språkkombinasjoner.
- Teltdukens blå og røde striper antyder at enten vi er konservative eller radikale, har vi tapt vår empati for flyktningene som kommer til Europa. Danskene er blitt så redde for terrorister at vi feiret med Danebrog da man hadde innført 50 lover for å stenge grensene. Det er det motsatte av menneskelighet. Vi har tatt vekk hva vi lærte etter 2.verdenskrig: Den europeiske idé var at vi skulle stå sammen i stedet for å følge nasjonalistiske idealer.
- Blir du gal selv av det du observerer?
- Nei, men jeg blir mange ganger trist. Verdenssituasjonen får oss alle til å føle oss dårlige. Våre hjerner blir overfylt av bilder av bombenedslag i Midtøsten mens vi drikker kaffe. Vi lar oss underholde av det fæle vi ser. Men jeg nekter å gå inn på mobilen og se videosnutter med Breaking News om et nytt terrorangrep, innledet med reklame for leverpostei.
Fortvilelsen over vår holdning til krigen i Syria har Kvium iscenesatt i maleriet ”The Duke” der en smoking-kledd klovn står på scenen og skuler stygt mot publikum. Bak ham sees den malte versjonen av et fotografi av et utbombet Aleppo. I lyset fra en framstrakt lighter kaster klovnen skyggen av et skjelett mot den blodig-røde veggen.
I maleriet ”Beach of Plenty” viser han hvordan badekledde turister ved Middelhavets bredd kikker passivt og likegyldig på flyktninger som roper om hjelp der de strander i en gummibåt.
Klimakrisens vanvidd
- Ler du hånlig av oss, eller ser du på oss med medlidenhet?
- Iallfall ikke det siste. Vi lever i en tid da vi forbruker mer ressurser enn det jorden kan tåle. Menneskeheten kommer til å utrydde alt liv på kloden. Vi er kreftsvulsten, sånn er det. Hva mine barnebarn skal oppleve av klimaendringer, tør jeg ikke tenke på. I min serie ”Samtidsklovner” henger det også en baby farget av svart olje etter å ha blitt senket på hodet ned i den gule tønnen.
I maleriet ”Mud Tale” står en mor med sitt lille barn på skuldrene i vann så forurenset av olje at både hender og ansikter er svarte. I ”An Eye Fall Scene” kaster nok en Kvium-klovn fra seg øyeeplene – som for å slippe å se at treet ved siden av står vissent og fullt av svarte kråker som venter på undergangen.
Andre av hans idioter er malt mot en bakgrunn av tråder som snor seg rundt i et rotete virvar, kalt ”Alternative Facts”.
- Er du pessimist eller øyner du et håp?
- Jeg tror kloden vil overleve, men ikke menneskeheten. Vi har aldri vært mer klar over hva vi skal gjøre for å handle rett. Mens president Trump tvitrer i vei, kjører vi i gal retning. Vi oppfører oss som de gjorde på Titanic – vi spiller høyere og høyere musikk selv om vi holder på å synke. Vi er de neste dinosaurer, men overdøver vår skjebne med underholdning.
Publisert i magasinet PsykOpp i desember 2017