- Før levde jeg mye inne i hodet. Jeg lever mer utenfor hodet nå, med menneskene. Nå tåler jeg å ha det bra, og stå i det. Kunstneren Sverre Koren Bjertnæs mener Nerdrum-skolen var en usunn læringsprosess.
Sverre Koren Bjertnæs står blant nærmere tre hundre arbeider i Stenersenmuseet. Det er malerier, tegninger, skulpturer i tre og bronse og filmer.
Tilsammen utgjør de også ett verk. Rommene er malt om, arbeidene omslutter oss tett, og de er organisert slik at det blir som én fortelling om forflytningene i Bjertnes kunstnerskap og personlige liv. Samtalen finner sted noen dager før utstillingen skal åpnes.
Rett over nyttår sto han i atelieret i Fredrikstad, med de samme verkene, da hulter til bulter, og noen ikke helt ferdige. Man blir slått av overskuddet. Det har vært arbeidet intenst de to siste årene, og det har vært arbeidet med stor glede, sier han selv.
Livet er det viktigste
– Nærmest manisk glede. Men det har vært krevende for meg å komme hit.
Dette er den største utstillingen Sverre Koren Bjertnæs noensinne har laget. Viktig kunst er utforskning, og her forsker han i seg selv. Ikke minst utforsker han sine egne bevegelser fra outsiderens posisjon til en som søker tilknytning. Arbeidene peker mot kontakt og fellesskap.
– Kunsten betyr mindre, og det er nok sunt for kunstnerskapet mitt. Om kunst ikke er drevet av at livet er viktigere, da blir det ikke bra kunst. Det hierarkiet må være på plass. Om ikke, blir det flat programkunst.
Usunn læringsprosess
Vi står øverst i Stenersenmuseet og ser utover de mange fylte rommene.
– Her kommenterer jeg mange av mine egne ideer om synet på kunstneren og meg selv. Som tenåring kom jeg ut av en Nerdrum-skole med dens sterke identitet. Jeg beundrer mange av Nerdrums arbeider, men jeg tror også det var en usunn læringsprosess. Jeg var så ung og slukte alt rått.
Så fulgte en lengre periode hvor jeg levde den klassiske kunstnermyten. Det pågår en dyrking av avviket, en kretsing omkring den maskuline, gjerne rusede outsideren. Det er en stereotypi om kunstneren og en usunn mentalitet som jeg selv alltid har hatt i blodet.
Levde på randen
- Det var mange situasjoner hvor jeg ikke var noe særlig annet enn outsideren. Nå kan jeg si at det har vært sunt å ha kjent på det, og jeg ville ikke vært det for uten. Men dyrkingen av avviket er banalt i seg selv. Nå har jeg et klamt forhold til en slik myte. Den er utdatert, for min del. Og så har jeg møtt folk som i kunst, formidling og i livene sine er drevet av noe godt. Det er noe sunt der. Og så tenker jeg at det er enda mer interessant: at det går an å lage kunst som vil godt også.
- Sunt og usunt er vanskelige ord når vi snakker om kunst.
- Ja, det er vanskelig. Det er mange kunstnerne som er enorme, og som har levd svært problematiske liv. Men: Kunstfeltet skal være et fritt felt, men kanskje det blir ufritt ved en forventning om avviket. Jeg har forandret meg mye, særlig de siste par årene. Og jeg merker at det gode forplikter på en annen måte. Mange av dem som var rundt meg for en tid tilbake, trodde at jeg hadde det riktig ille. Men jeg var ansvarsløs og trivdes godt med det. Det var de rundt meg som hadde det ille. Usunne mentale kulturer kan være bekvemme å leve i.
– Det krever mye å være sammen med et mentalt sunt menneske.
– Hvordan kommer en slik vending hos deg, vekk fra outsidermyten og det romantiserte utenforskapet, til uttrykk i dette store arbeidet her?
– Dels tematiserer jeg det eksplisitt, avviket. Ett av rommene er viet til Eric Gill.
– Hvem er han?
– En engelsk skulptør og grafisk designer. Han har blant annet laget mange av de skrifttypene vi bruker, som Gill Sans. Han drev sin kunst så langt at han mistet blikket for menneskene rundt seg. Han var et marerittmenneske, en skrekkelig, religiøs psykopat som seksuelt misbrukte sine egne barn, hunden og søsteren. Jeg tror at logoen til Redd Barna er laget i Gill Sans. En annen font er oppkalt etter datteren han misbrukte.
- Men hva betyr det for deg: en etisk vending?
- Jeg vil tematisere vårt etiske ansvar. Hvor mye av kunstneren følger med inn i verket?
Kunstens funksjon
- Jeg har alltid vært opptatt av kunstens funksjon, men nå er jeg mest opptatt av at arbeidene mine er motivert av at jeg liker å gjøre det. De skal ikke si noe konkret, jeg arbeider både figurativt og abstrakt, og de skal ei heller ha en klar politisk funksjon. Jeg vil at de skal bety noe for nestemann, enkeltmennesket, noe spesielt, fordi de er laget med min glede over å skape.
- En transport av følelser? Du lager – og lader. Du lader arbeidene dine med et ønske om å kommunisere følelsesmessig?
- Det er svært viktig for meg at noe av dette når frem, og at det skjer noe hos mottageren.
Vi står i Stenersenmuseet, og det blir mer og mer tydelig hvordan Sverre Koren Bjertnæs har laget en stor kollektivutstilling omkring seg selv. Mange har hatt fingre og sinn med i spillet. Moren har laget keramikken, assistenter har tegnet seg inn i hans tegninger, og han har vært i dialog med kunstnere på Sri Lanka. Han har sendt tegninger av skulpturer, og så har disse blitt laget i tre der borte. Slik sett er det også en dialog mellom øst og vest, nord og sør.
– Slik holder jeg kunstnerskapet mitt i bevegelse. Jeg har jobbet så lenge at jeg begynner å gjenta meg. Andre er gode til gjentagelser, ikke jeg. Det blir gjerne dårligere enn før. Så da har jeg inkludert andre, som likeverdige. Jeg føler at det blir et rikere univers enn om jeg nå hadde vært alene.
- Og så har jeg har åpnet meg mer for tilfeldighetene.
- Mindre kontroll?
- Ja, og jeg tåler at det er ujevnt. Noe må sikkert være dårlig for at annet skal bli bra. Jeg har lite tro på den jevne produksjonen.
- Bjarne Melgaard har vært særlig viktig for meg, og mange i min generasjon. Han står for en kunst som er i konstant forandring, som motsetter seg lesning, og derfor driver nytt frem.
Melgård og Bjertnes har tegnet og malt seg inn i hverandres verker.
- Det er ikke vanlig å oppgi eierskapet. Det er uvanlig og merkelig kanskje. Men å være alene er også merkelig. Bjarne har laget et nytt kunstnersubjekt ved å blande seg inn. Han har laget en ny rolle, som samtidig er å være kunstner, kurator, kommentator og konsument. Det ligner mer på livet. Og det blir levende.
- Nå har du gjort dette. Hva nå?
- Jeg er opprinnelig maler. Kanskje jeg skal dit igjen, alene. Eller skrive noe sammen med andre. Det er som en bølge.