Foto: Kåre Kivijärvi
Sommeren 1972 dro myteomspunne Kåre Kivijärvi ut på en siste, storslått reportasjetur til Sovjet. Først nå kommer bildene på trykk i A-magasinet.
1971 hadde Kåre Kivijärvi endelig oppnådd det han i årevis hadde kjempet for: Anerkjennelse som kunstner. Som første fotograf noensinne fikk han på femte forsøk antatt tre motiver på Høstutstillingen. Plutselig var Kivijärvi feiret og avholdt. Et midtpunkt i kunstnerkretser, den alle snakket om.
Det kledde godt en bohem som elsket å sitte på Kunstnernes Hus og Theatercaféen og legge ut om sine eventyr fra tilværelsens ytterpunkter i ellevill detalj.
Gjennombruddet kunne vært begynnelsen på noe stort. Noe enda større. Men for Kåre Kivijärvi var det isteden begynnelsen på slutten som kunstfotograf.
Drukket hadde han gjort en stund. Med årene fikk alkoholforbruket større plass i livet, fotograferingen mindre. Kunstneren var selvkritisk inntil det destruktive og mente lite holdt det nivået han krevde av seg selv.
Snart ble det stille rundt den store kunstneren. Men før han ga seg som fotograf, satte Kivijärvi av sted på en siste reportasjereise av stort format. Sommeren 1972 dro han til det lukkede Sovjetunionen. Etterpå fortalte han grandiose eventyr om hvordan han ledet en gruppe nonner fra tempel til tempel gjennom Sibir.
Men bildene derfra fikk ingen se. Før nå.
Denne helgen åpner en utstilling på Galleri Brandstrup med fargebilder som i en årrekke lå bortgjemt og glemt på et loft i Hammerfest.
Fant sitt kall tidlig
I år ville han fylt 80 år. Kåre Kivijärvi ble født i Hammerfest 23. april 1938, og 12 år senere fikk han sitt kjære Kodak Brownie i julegave av moren. I kameraet fant han sitt livs lidenskap og talent. «For hva er vel et kamera?» skriver han noen år senere, og beskriver apparatet delvis som øye, delvis hukommelse: «Men det viktigste av alt, det utvider rekkevidden av ens eget øye.»
Som 15-åring begynte han i lære, men måtte avbryte da søsteren Åsa døde brått. Derfra fortsatte han som pressefotograf i Finnmark, før han fikk studere videre under kunstfotograf Otto Steinert i Tyskland. Her utviklet Kivijärvi sin signatur: Rene komposisjoner og røffe motiver med harde kontraster. Store og små fortellinger, men samtidig noe universelt.
– Menneskene blir som symboler på det de representerer. Se bare på bildene han tar av fiskere – de er ikke bare fiskere, de er Fiskeren, illustrerer Kristin Aasbø ved Nasjonalbiblioteket, som gjennom et tiår har jobbet med Kivijärvis bilder og skrevet bok om fotografen.
En eventyrer og en skrønemaker
I 1960 åpnet Kåre Kivijärvis debututstilling i Oslo Kunstforening. De neste årene reiser og fotograferer han verden rundt: trålfiske i Finnmark, familieliv i Rovaniemi, gatebilder i Andalucia, folkeliv i Nepal og barske livsbetingelser på Grønland.
Å komme i kontakt med folk – alle slags folk – var blant mannens store begavelser.
– Jeg har aldri sett et menneske med så lite sosial angst! Han snakket med alle, overalt, forteller Ann Mari Thorhus, som var Kåre Kivijärvis samboer gjennom flere år.
Hun var journalist og reiste med Kivijärvi som fotograf på flere reportasjeturer. En gang ankom de Kairo midt på natten, etter en lang og strabasiøs reise. Fotografen ville ut med det samme. Byen lå øde, men de traff på en gjeng arbeidere som reparerte trikkeskinner. Dem ville Kivijärvi gjerne prate med!
– Vi ble invitert på te og kommuniserte på en smule gebrokkent engelsk, norsk, arabisk og fingerspråk i et par timer. Typisk Kåre, forteller hun.
Reisene ble råstoff for alle hans storslagne eventyr. Sønnen Samuel Kivijärvi beskriver sin far som en klassisk «larger than life»-person, som kunne sitte fra tidlig om morgenen til sent på natten og holde folk i ånde med anekdoter om hundekjørere og fiskere, nonner og KGB-agenter.
– En gang fortalte han om hvordan han hadde gått over Himalaya med en sykkel og en pissende hund på nakken. Han likte å overdrive. Filosofien var at man ikke kan si sannheten uten å fortelle noen løgner, sier Samuel Kivijärvi.
Fotograferte for A-magasinet
I motsetning til mange andre fotografer skilte ikke Kivijärvi mellom kunstfotografi og oppdragsfotografi. Fotografiene han likte best, jobbet han videre med i mørkerommet – bearbeidet, forstørret og stilte ut som kunst.
Noen av Kivijärvis mest kjente fotografier fra trålfiske er tatt på oppdrag fra fiskeforedlingsbedriften Findus. Andre ganger reiste han ut for finske Viikkosanomat og norske magasiner som Billedbladet Nå, Aktuell og A-magasinet.
I A-magasinet beskrev Kivijärvi i ekspressive ordelag det kontrastfylte møtet mellom lokalbefolkningen på Grønland og flypassasjerer på mellomlanding på vei fra Danmark til USA:
«Alle kastet et blikk på en gruppe ynkelige grønlenderpiker, som så fattige og komiske ut i sine søndagskjoler: Piker som hadde levd som fangere på østkysten, piker som hadde skutt sel, fanget torsk, hatt hunder og slede; hatt hvite menn som de elsket til døde.»
Enkelte lesere reagerte på skildringene, men redaktøren forsvarte fotografen: «Redaksjonen har tvert imot i Kivijärvis avsnitt om de øst-grønlandske piker funnet en beundring for deres opprinnelighet og saftighet».
Selv anså Kivijärvi seg for å være en heller mislykket reportasjefotograf, slik han selv uttrykte det i Alle menn i 1968: «Fordi jeg ikke har kunnet ta oppdragene alvorlig. Som reportasjefotograf er jeg sant å si ikke så meget å bygge på.»
Mer alkohol, mindre arbeid
Men det var på reisene han fant inspirasjon til å fotografere. Når Kivijärvi i perioder bodde i Oslo, satt han uvirksom. «Jeg gjør ikke stort annet enn å drikke. Her i Oslo, hvor jeg har bodd en stund, er det intet å fotografere. Mine kameraer er i stampe», beskrev han i Alle menn.
Sommeren 1972 la han likevel ut på en større reportasjereise som fotograf. Kristin Aasbø skriver i sin bok at han hadde fått innpass hos en finsk ortodoks menighet. De skulle besøke russiske kirker og klostre i et kristenfiendtlig Sovjet, i områdene rundt Moskva, Leningrad og Irkutsk. «Han skal ha fått et anselig forskudd fra en større norsk mediebedrift for å foreta reisen», skriver Aasbø, og viser til at han i et senere intervju med Dagbladet forteller at «hans reportasje om mennesker i Sibir for A-magasinet midt på 1970-tallet aldri kom på trykk».
Men i A-magasinets arkiver er det ingen spor etter en slik reportasje. Noen dokumentasjon på forskuddet er heller ikke å oppdrive. Aftenpostens registre over utbetalinger er slettet forlengst, og daværende redaktør Sigurd Hennum er død. Men det var ikke uvanlig å utbetale denne typen forskudd.
– Det kan være flere grunner til at dette ikke kom på trykk. Det var en vanskelig periode for ham. Men det kan også ha vært noe kontroversielt som gjorde at det ble stoppet, sier Aasbø.
Kun ett bilde fra reisen ble offentliggjort. I 1973 brukte Kivijärvi et bilde av en sovende, russisk kvinne i gresset, kalt Pilgrim, Sovjetunionen som plakatmotiv på Det blå galleri.
Resten av materialet var det ingen som så noe til, og noen år senere var det som sporløst forsvunnet – også for kunstneren selv, som uten hell forsøkte å oppspore materialet.
Gir opp kunstnerambisjonene
Utstillingen på Det blå galleri ble den siste i Kivijärvis aktive periode som fotokunstner. I 1976, da livet hans så temmelig mørkt ut, møtte han Ann Mari Thorhus. Fotografering hadde han mer eller mindre gitt opp.
– Jeg tror det var skuffelse. Som ung og entusiastisk fotograf møtte han mye uforstand og vrangvilje. Det var en lang kamp for å få fotografi anerkjent som kunst. Da han omsider ble anerkjent, hadde han allerede mistet mye av gnisten, sier Thorhus.
Men med henne fikk livet igjen muligheter. Hun sendte ham til frisøren og kjøpte nye klær til ham, og han flyttet inn hos henne. De to begynte å gjøre jobber sammen for Allers. Oppdragene holdt økonomien oppe og alkoholkonsumet nede.
Høsten 1978 flyttet de sammen til Kypros og begynte å restaurere et 600 år gammelt steinhus. Det ble en fin tid. Kivijärvi elsket Kypros. Senere fortalte han livaktig om hvordan han, som ikke kunne svømme, livnærte seg som vannskiinstruktør på Kypros. Sannheten var nok mer nøktern.
De to kunne tilbringe time etter time ved det blå kjøkkenbordet, prate om alt mulig. Thorhus minnes en poet, drømmer og oppdagelsesreisende, en belest intellektuell. En som elsket mat og matlaging, og som hadde så mange venner fordi alle kjente ham som en tvers igjennom snill og god mann. De aller fleste minner er gode.
– Men at brandyen kostet syv kroner på butikken rett rundt hjørnet, ble etter hvert et altoverskyggende problem, sier hun.
I 1981 skilte paret lag, og året etter reiste Kivijärvi tilbake til Norge og Finnmark.
– Men jeg savner ham ennå.
Fant Kivijärvis tapte bilder
Det var i Finnmark Ole Rysstad, som i dag er leder for Kåre Kivijärvi Photographic Estate, traff kunstneren. Rysstad kom til Finnmark som ung lege og fikk høre om en god fotograf som holdt på å gå i glemmeboken. Da han fikk se fotografiene til Kivijärvi, ble han umiddelbart fanget.
– De bare traff meg.
Etter vakt tok Rysstad gjerne turen innom barndomshjemmet til Kivijärvi og fikk kaffe på kjøkkenet. Han opplevde ham som en intelligent og begavet mann. Søkende, nærtagende – og svært godt belest.
– Han var snill. En god venn.
– Hva snakket dere om, der ved kjøkkenbordet?
– Om Kåre Kivijärvi, ha! Han var veldig selvopptatt, så det var dette som var temaet. Hver gang. Men det var jo også veldig interessant, sier Rysstad.
Etter Kivijärvis død i 1991 ble Rysstad med familien opp på loftet for å rydde. Der fant de etterlatte eske på eske med materiale fra fotokunstneren. Selv pleide Kivijärvi å utbasunere at alle hans fotografier fikk plass i en skoeske. Men på loftet fantes et virvar av oppklipte og uoppklipte negativer, positiver, notater og reisebeskrivelser, utstillingskataloger og utklipp fra reportasjer i norske og finske avismagasiner.
I eskene lå også bildene fra den siste store Sovjet-reisen, fotografier både han selv og venner av ham hadde lett etter.
– Men så var de altså på loftet, der hjemme, sier Aasbø, som systematiserte materialet.
Fikk oppleve anerkjennelsen til slutt
Totalt etterlot Kåre Kivijärvi seg rundt 20.000 bilder. Det er ikke mye for en fotograf.
– Men det er adskillig mer enn hva som får plass i en skoeske, fastslår Aasbø.
Etter mange år med stillhet rundt både fotografen og hans bilder fikk Kivijärvi på tampen av livet sin store oppreisning. Henie Onstad Kunstsenter viet en stor utstilling til hans bilder i 1985, og etterspørselen skjøt i været. Men heller ikke da fant Kivijärvi frem sine gamle, ubrukte arbeider på loftet.
På sitt mest nedkjørte var Kivijärvi sterkt alkoholisert. Det er med på å forklare hvorfor så mye av hans arbeid forsvant i rot og uorden. Aasbø bemerker at nettopp drikkingen har lett for å bli fokus når historien om Kivijärvi skal fortelles.
– Men han var jo så innmari mye mer: Intellektuelt og sosialt begavet, en stor historieforteller, og selvsagt – en fantastisk fotograf!
Kilder: Kristin Aasbøs Kåre Kivijärvi. En biografi. Eli Høydalsnes Kåre Kivijärvi. Fotografier. Aftenposten, NRK, Alle menn, Dagbladet, Ann Mari Thorhus.