Helt galt malt, men likevel riktig

En omfattende utstilling i La Coruña, nordvest i Spania, viser blant annet Håkon Blekens bearbeiding av terrorhandlinger de siste årene:

Etter å ha strevd fire år med maleriet «Il Duce», fikk en feilmalt arm det til å løsne for Håkon Bleken.

– Jeg er gammel. Jeg lever i verden.

Håkon Bleken gir to korte svar til spanske journalister som lurer på hvorfor mange av hans nyere bilder er knyttet til død og terror. Svarene er så korte at forsamlingen ler forbløffet.

Hans utstilling med over femti oljemalerier åpnet denne uka i La Coruña, nordvest i Spania. Utstillingen finner sted i Mac, Museum for samtidskunst, som også tidligere har hatt store separatutstillinger med internasjonale kunstnere, blant andre Anselm Kiefer. Blekens bilder blir hengende til slutten av juli. Deretter fraktes de til Galleri Brandstrup i Oslo, der mange av dem i høst vil bli vist sammen med enda flere nye malerier.

Selvportretter

De to spanske kuratorene for utstillingen i La Coruña, Maria Toral og Marisa Oropesa, legger vekt på mangfoldet i Blekens verk, «mellom abstraksjon og figurasjon». Etter et besøk hjemme hos Bleken i Trondheim i fjor, har de komponert utstillingen omkring hans

selvportretter, også med gjenkjennelige motiver, som et bilde av «Hedda Gabler», ved inngangen.

Utstillingen henger i store saler, finstemt lyssatt. Bleken mener selv at fargene kommer bedre fram her enn i hans eget atelier. Kuratorene samler tematisk verker fra de siste årene, som den store serien med variasjoner over «Dødens ø» inspirert av et motiv hos den sveitsiske kunstneren Arnold Böcklin omkring 1880. I tillegg fins ulike portretter og kollasjer, samt serier med hundemotiver.

Et par nyere verker viser IS-krigere, med Håkon Blekens selvportrett hengende foran i bildet, i en sal som fikk de de spanske journalistene til å undres.

Terrormotiver 

På rundtur i utstillingen med Klassekampen tar Bleken oss med til «Il Duce» (2012–2015) i samme sal. Til venstre i bildet henger Kristus på korset, til høyre henger «Il Duce» oppned, svaiende som et slakt, slik Benito Mussolini faktisk gjorde fra en jernbjelke etter henrettelsen i 1945. Terror- og krigsmotiver, i stadige fornyelser, er sentrale i Blekens verk. 

Derfor finnes «Il Duce» også i tidligere varianter, blant annet som kulltegning fra 2008. Men dette oljemaleriet er ikke vist før. Mens vi står der, assosierer Bleken fra en arm, et svart element i «Il Duce», til en fl ytende gjenstand i det kjente Utøya-bildet fra 2011. Opprinnelig het det «Uten tittel». Nå, på bedre avstand fra terrorhandlingene, kaller Bleken bildet «Dødens ø – Utøya», slik at det inngår i den store serien inspirert av Böcklin. Utøya-bildet henger på motsatt vegg av «Il Duce», langt borte i lokalet. I begge bildene finnes mørke, avlange former.

Man kan assosiere til en underarm, kanskje med en knyttet hånd?

– Det viktige er ikke akkurat tingen, hva den ligner, men hva den setter i gang i meg, av underbevisste prosesser som finner vei inn i bildene, sier Bleken.

– Motsetningen mellom de hengende figurene, Kristus og Mussolini, kan selvfølgelig tolkes som motsetningen mellom det gode og det onde. Men mange vil også si at den religionen som bærer navn etter Kristus har medført mye elendighet.

Galt malt

Bleken er mer opptatt av å få fram det formelle, spillet mellom flatene og formene i bildet, enn hva det konkret kan bety. Han forteller at han strevde lenge med motivet i «Il Duce», noe som også synes i dateringen, over fire år, fra 2012 til 2015. En vridning i den ene armen til Kristus løste opp komposisjonen, og bildet ble deretter ferdig på kort tid.
– Jeg så lenge at noe var feil. Plutselig, ved en tilfeldighet, tegnet jeg den armen, som egentlig er galt malt, men som likevel blir riktig. Armen lader bildet, skaper en spenning, en vridning, en smerte, idet Kristus henger på korset.

– Hva mener du med «galt malt»?
– Feilen består i noe som likner det du kan se hos Picasso: Nesten alt han maler er feil,

realistisk sett, men det blir likevel riktig, billedmessig

– Med flere ulike perspektiver i ett bilde?

– Ja, det er vel det vi kaller kubisme.

Håkon Bleken snur seg mot «Dødens ø –Utøya» (2011) i nabosalen, mange meter unna. Også det bildet strevde han lenge med.

– Det rare er hvordan én enkelt ting kan løse opp hele bildet. Kølla på sjøen i Utøyabildet ... Jeg holdt på lenge før jeg malte den svarte gjenstanden som flyter midt i bildet.

– En kølle, sier du. Er det en politikølle, en gjenstand man kan bruke til å drepe med?

– Nei, jeg vet ikke hva det er. Absolutt ikke. Det er bare form, ikke noe realistisk – heller noe surrealistisk.

– Men du kalte jo selv nettopp figuren for en kølle. Du kunne jo kalt det hva som helst, en ubåt, eller en underarm, for eksempel.

Når Bleken bruker ordet kølle, bidrar han til å forme mine assosiasjoner, som går fra «kølle» til en gjerningsmann i svart politiuniform, og videre til Anders Behring Breivik. Jeg tenker på hvordan han hevet armen, nettopp underarmen, til en truende gest i rettssalen. På Utøya- bildet ligger figuren som likner en underarm i vannet, utstrakt.

Et uttrykk for vold?

Bleken insisterer på flertydighet i bildene. Det interessante for ham er hvordan den svarte figuren, går igjen, både utspent fra kroppen til den døde Mussolini, øverst hos den avmektige Kristus på korset, og på vannet i det andre bildet, flytende foran Utøya.

– Det kan virke som en kølle, men det kan også se ut som en arm. Poenget er at den er helt meningsløst satt inn, insisterer kunstneren.

– Hvis vi nå kaller det en arm, griper den rundt en vertikal stang i Utøya-bildet.
Stangen er rester fra et annet bilde, en kulltegning jeg har alt over. Da var stangen en del av måleinstrumentet til landmåleren K. i Kafkas «Slottet».

Håkon Bleken gjør noe jeg håper ingen andre ville finne på, han stryker over bildet med fingrene, viser fram kullstøvet, resten av det litterære motivet, figurene under de abstrakte formene.

– Så du malte armen, eller den svarte figuren, inn igjen? Da er den vel også et uttrykk for vold?

– Ja, det er ikke til å unngå. Men den er også beslektet med mystikken, angsten, truslene, det uvisse hos Kafka. Dette gjorde jeg klokka to om natta. Det kan ha vært høsten 2011, sier Bleken