To nye utstillinger i Oslo tar pulsen på nyhetsbildet.
KUNST: Håkon Bleken er født i 1929. Samme år som børskrakket i New York førte til økonomiske nedgangstider, politisk uro og framvekst av totalitære regimer.
De urolige tidene virket også inn på kunstfeltet og debatten gikk høyt om hvorvidt den abstrakte eller figurative kunsten var best egnet til å uttrykke datidas politiske utfordringer.
Diskusjonen varte til langt etter krigen, men de har røtter til mellomkrigstidens politiserte kunstsituasjon, noe som gir en pekepinn om de historiske erfaringene og kunstneriske utfordringene Håkon Blekens liv og kunst er preget av.
Vold og lidelse
I disse to nye utstillingene sammenfatter og utvikler Bleken den moderne kunsten i møte med en dagsaktuell tematikk knyttet til vold, terror, krig og menneskelig lidelse. Og han gjør det på en befriende uredd og overbevisende måte som langt yngre kunstnere kan misunne ham.
Bleken fikk sitt gjennombrudd i 1971 med en serie kulltegninger han kalte «Fragmenter av et diktatur».
Et par år tidligere uttalte han at kunstneren må ofre en del av sitt kunstneriske arbeid «for å komme i et mer aktivt forhold til det samfunnet som omgir dem». Det kunne kanskje ses som en politisk korrekt ytring å komme med på den tiden, men Bleken har på mange måter holdt fast ved dette engasjementet.
Det kan dermed anes en forbindelse til mellomkrigstidens tendenskunstner Reidar Aulie som en gang sa at «hvis maleriet avviser menneskeproblemer betyr det til syvende og sist at kunsten viser bort menneskene». Også Blekens kunst er drevet av en slik erkjent humanisme og etos.
Eksistensielt og dystert
Kulltegningene i Kunstnerforbundets utstilling er sobert montert. I motiver som «Melankoli», «Les Fleurs du mal» og «Revolt» skapes et effektfullt samspill mellom lys og mørke, abstrakte og figurative formale elementer.
De litterære referansene er der som så ofte i Blekens kunst, først og fremst til Ibsen, Baudelaire og Kafka.
Særlig utpeker triptyket «Prosessen» seg, der kullstiftens valører tilfører billedflaten bevegelse og dybde og fanger en fortettet eksistensiell og dyster stemning som litteraturens språk vanskelig kan uttrykke.
I det mer kubistisk inspirerte «Oppbrudd» antydes en ryggvendt skikkelse og en deformert kvinnefigur som bringer tankene til «Guernica» (1937), Picassos berømte bilde som ble utført som en rasende protest mot Francos overgrep mot den spanske sivilbefolkningen.
Overraskende dempet
Kretsingen rundt en tematikk knyttet til krig og oppbrudd kommer tydeligst fram i de store motivene i Brandstrups lokaler. Her forenes også frontene som en gang stod i den moderne kunsten, særlig i norsk etterkrigsmaleri, gjennom Blekens veksling mellom abstrakte, figurative og fotocollagebaserte malerier.
De rent abstrakte motivene som «Blått rom» og «Oppstilling» viser Blekens lange beskjeftigelse med kubismen, tiden ved NTH og Gruppe 5 i Trondheim på 1960/70-tallet.
Koloritten er overraskende dempet til Bleken å være, holdt i en jordfarget eller mollstemt koloritt.
Innimellom lures vi til å tro at de ikke er malt på 2000-tallet, men på 1960-tallet. Det er likevel noe friskt og oppdatert over dem, sett i lys av samtidens nyvakte interesse for det modernistiske maleriet.
Møter nyhetsbildet
Motivene med konkrete referanser til reportasjefotografiet og medienes formidling av grusomme hendelser som Holocaust, Vietnam, Afghanistan og 22. juli krever mest oppmerksomhet i gallerirommet. Her møter kunsten nyhetsbildene, avissidene og fotografiene som presser seg på oss fra alle verdens kriser og kriger, uten å forfalle til naiv representasjon og påtakelige interpellasjoner om sentimental innlevelse.
I «Hjemkomst» henvender Bleken seg for eksempel direkte til en norsk offentlighet. Under malingen ses avissider med lister over døde og skadete norske soldater i Afghanistan.
Blekens politiserte bilder gir oss samtidig en historisk leksjon med en gjentatt bruk av billedsymboler fra Vietnamkrigen. Denne krigen hisset opp de politiske frontene i Norge på 70-tallet selv om «vi» aldri deltok.
Nå deltar vi aktivt i andre lands konflikter, men det er liten debatt rundt våre internasjonale, militære engasjementer. Kanskje det skyldes at samfunnet er «utslitt» som kunstneren treffende har formulert det.
Blekens tidsbilder fra en kaotisk virkelighet er derfor utvilsomt betydningsfulle.