Foto: Olav Olsen
Den 87 år gamle maleren sier han aldri har sett ting klarere.
Aktuell med dobbeltutstillingen «Dødens ø» og «Nye Malerier»
Galleri Brandstrup, Oslo
8. september - 9. oktober
– For en kunstner må det være noe ufullendt i tilværelsen, noe uferdig å forske videre på. Om jeg ikke utvikler meg, er jeg ferdig. Det var kunstneren Max Ernst som sa det. Han hadde et fyndordet. «Når en maler finner seg selv, da er han ferdig». Det er jævlig godt sagt, sier Håkon Bleken.
Han har vært involvert i norsk kulturliv i over 65 år. Maleren, kulltegneren og grafikeren har for lenge siden etablert seg som en av Norges viktigste samtidskunstnere. Muligens like mye på grunn av samfunnsengasjementet, som selve kunsten.
– Jeg arbeider med en usikkerhetsfølelse. Er det ikke uroen, det rastløse, det spaltete og pulveriserte som er det sanneste uttrykket for et samfunn som vårt, som nettopp ikke finner seg selv, og som gjør at vi stadig må lete etter nye formspråk?
– Lidenskapen er like sterk
Håkon Bleken maler på. Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo har måttet leie nabolokaler for å få plass til en dobbeltutstilling. I den ene avdelingen, «Dødens ø», har han latt seg inspirere av tyske Arnold Böcklins serie av malerier med denne tittelen.
De ble laget på 1880-tallet. Böcklins tittel, ikke først og fremst maleriene hans, ble en inspirasjon for Håkon Bleken til å utfolde sine ideer om hvordan hans dødens øy kunne se ut.
Han har laget nærmere tretti slike malerier de siste årene. Dette er ettertenksomme bilder, og viser Bleken som seriemaler. Det er noe mer umiddelbart og spontant over mange av dem vi finner i utstillingens andre del, «Nye malerier».
– Si da noe om hvordan du opplever at du er i bevegelse.
– Jeg opplever at tilværelsen faktisk ikke er mindre intens enn i ungdom. Den er bare intens på en annen måten. Ungdommen er mye lidenskap og ekstatiske opplevelser. Det er like mye lidenskap nå, men den tar andre veier. Jeg ser klarere nå. Naturen er renere, tilværelsen er renere, krigen også, og begrepene er renere og tydeligere. Jeg tror «gjennomsiktig» er ordet.
– Satser på å ha blitt moden når jeg dør
– Klarer du å utdype?
– Jeg vet ikke om jeg klarer det helt, men det er slik det kjennes. Livet består mindre av kulisser. Jeg gikk av toget i Oslo og merket en stillhet i denne byen, som jo er alt annet enn stille. Jeg er åpnere. Jeg tror forutsetningen for å kjenne det slik er at man er villig til å se nærmere på sine egne valg og feilgrep. Det er en forutsetning at man er redelig mot seg selv.
– Er du det?
– Til en viss grad. Man blir jo hele tiden konfrontert med konsekvensene av eget liv. Da er viktig å være villig til å se på slike konsekvenser, og ikke bare lukke igjen og ta en drink. Du og jeg har snakket om dette før, men jeg tror jeg modnes utrolig langsomt, ler Håkon Bleken.
– Eller om jeg stiller store krav til modenhet. Jeg satser på å ha blitt moden når jeg dør. Jeg kommer fra et kultivert hjem i Trondheim. Der var det lett å bli en overflatisk snobb. Jeg ble modnet av sykdom. I 1958 datt jeg på Solli plass og slo hodet. Jeg fikk en lettere hjernerystelse, men det førte til at jeg var syk i fire år. Jeg led av en voldsom svimmelhet. Det ble forklart som angst. Så lite visste jeg om meg selv da.
– Kommer dette til uttrykk i kunsten din, den nye klarheten og gjennomsiktigheten, i bildene her?
– Det håper jeg. Kunsten må bli renere. Den er like lidenskapelig, men mer basert på erfaring og mer bevisst. Jeg merker mer og mer hvor rett Picasso har. Han sa at det ikke er viktig hva du gjør, men hvem du er. Det viktige er ikke hva du lærer av teknikk. Det viktigste er hva du gjør med deg selv, sier Bleken.
– Ta Francis Bacon for eksempel, den storartete maleren og det lidenskapelige mennesket. Jeg tror han er så stor fordi han visste svært mye om seg selv. All kunst er selvportretter.
Søster døde
– Om all kunst er selvportretter: Er det noe særskilt du utforsker hos deg selv nå? Temaer, følelser, spenninger?
– Det viktigste når jeg maler, er jo de kunstneriske verdiene. Men så handler det om de temaer man tenner på. Det jeg tenner på, innbiller jeg meg, er en blanding av skjønnhet og lidelse. Det er noe med destruksjon og skjønnhet, og ikke bare det vakre. Det kan være helt betent, og like vakkert. Igjen Francis Bacon: Det er derfor han er manges yndlingsmaler, fordi han lykkes med dette.
– Jeg skal fortelle deg noe. Søstera mi døde for en måned tid siden, sier kunstneren.
- Kondolerer.
– Takk. Det ble tatt bilder av henne, like etter at hun døde. Det var jævlig makabert. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett det.
– Men jeg har sett verre av Bacon, men der er det et helt annet uttrykk. Jeg ekles ikke av hans bilder, fordi de har gått gjennom en skapelsesprosess. De har blitt behandlet, de har fått en form. Når det er formgitt, kan du nærme deg tingene på en annen måte, se ting han ser, og se ting som blir overdøvd av det groteske i et foto. Det er naturalismens svakhet. Det er ikke spørsmål om å reddes fra det makabre. Det makabre og vonde er nødvendig.
Vil lage lidelse til noe håndfast
– Hva trenger vi det for?
– Vi trenger å forholde oss til lidelse, men det må gis en form som gjør at vi kan ta det imot. Det handler om å finne et språk. Jeg kjenner en formdrift. Den kan kjennes like sterk, eller sterkere enn en erotisk drift. Den kjennes som en nødvendig glede.
– Dette må jo ha mye med ditt arbeid å gjøre, sier Håkon Bleken til meg.
– Absolutt. Det terapeutiske møtet er ikke minst ambisjonen om å samskape nytt språk til ens erfaringer. Mye psykisk smerte erfares som formløst kaos, slik som angsten, uroen og det svarte humøret. Da handler det jo, bokstavelig talt, om å komme i form.
– Det er så viktig å navngi, å verbalisere. Vi kan befri mange vanskelige ting ved å sette navn på. Dette er meget interessant og meget viktig.
– Det er vel flere etapper? Når indre erfaring blir gitt en ytre form, så kan det være befriende fordi det skapes en distanse. Du kan betrakte dine egne bilder, og du er i dialog med deg selv. Så vises de frem til oss andre, og vi kan kanskje se noe der. Det kan skapes en gjenklang og gjenkjennelse hos tilskueren.
– Distanse er meget viktig. Det er grunnleggende i kunsten. Distanse er ikke å lamme uttrykket. Det vil si å være i stand til å vise det frem. Og gjenkjenneligheten er interessant.
Gutter vil gjerne se bygninger bli revet
– Jeg sto overfor et trykk av Rolf Nesch en gang, et nonfigurativ bilde. Dette er et fantastisk bilde, tenkte jeg, formene ligger så fint. Plutselig så jeg en dame som kammet håret sitt. Dette lille spranget fra nonfigurativt til å noe kjenne igjen, utløste en stor glede. Det var en deilig opplevelse.
– Hva slags tanker gjør du deg om din tenning på skjønnheten og lidelsen?
– Skjønnhet og lidelse har alltid betatt meg. Men jeg snakker nødig om det, fordi det kan misforstås. Det kan se ut som om man sitter der og føler så jævlig mye, og den stilen der. Det er derfor distanse er så fint.
– Jeg liker så godt malere som har et stille forhold til uttrykk. Det kan være meget uttrykksfullt, men det er en kontroll og har en spenthet, i stedet for at det har eksplodert. Det liker jeg veldig godt.
– Maler du for å utforske det, tåle det, eller?
– Det har kanskje noe å gjøre med mannsrollen, med maskuliniteten, og dens hang til aggresjon og destruksjon. Jeg tror de fleste, gutter i hvert fall, ikke har noe spesielt imot å se på gravemaskiner med en slik kule som slår ned hus.
En av de første til å male et Utøya-bilde
Håkon Bleken ler.
– De fleste gutter synes det er jævla morsomt. Jeg har tegnet det. Jeg laget i sin tid en kulltegning av en slik nedrivning. Ja… det er med en viss fryd man ser det. Det står ikke til å nekte. Det er helt normalt, især om man er hannkjønn.
- Men også problematisk. Du bringer inn det destruktive i dine bilder som politiske temaer fra samfunnet og samtiden. I denne utstillingen er det også IS-krigere og Charlie Hebdo. Du var en av de aller første til å male et Utøya-bilde.
– Ja, jeg har stor respekt for politisk kunst. Norges største politiske kunstner er Dagbladets tegner Finn Graff.
Håper det ikke blir siste utstilling
Jeg varsler at vår samtale denne gang går mot slutten. Kaffekoppen er tom. I ekstraleiligheten i Oslo står to nye malerier. Det ene er et selvportrett med mørk bakgrunn.
– Jeg håper at dette ikke er den siste utstillingen min. Det ville vært sørgelig. Jeg føler at jeg kan forandre meg igjen. Uroen driver meg fremover. Om jeg ikke utvikler meg, er jeg ferdig.
Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og skriver jevnlig for Aftenposten.