image

Library 2, Ola Kolehmainen, 2011.

FOTO: NASJONALMUSEET FOR KUNST, ARKITEKTUR OG DESIGN

Hvor går grensen mellom installasjon, skulptur og arkitektur? Dette spørsmålet danner utgangspunktet for utstillingen Inside Outside Architecture, som i helgen åpnet på Museet for samtidskunst.

Utstillingen beskjeftiger seg med visuell kunst som på ulike måter forholder seg aktivt til arkitektur, enten gjennom en interesse for romlighet, eller helt direkte som gjengivelse av bygninger gjennom maleri eller fotografi.

Utstillingen er ment å skulle stå i en aktiv dialog med den store innlånsutstillingen av Louis Kahn, The Power of Architecture, som vises vegg i vegg, og i nabobygningen.

Blytunge, vektløse skulpturer

Utstillingen favner i alt åtte kunstnere. Blant annet Marte Johnslien som er representert med sin rominstallasjon Forente nyanser. Her har hun fylt et lite rom med underlige, fargerike, så å si vektløse skulpturer laget av netting og epoksymasse.

Med disse volumene undersøker hun hva som skjer når man skaper en blytung form i et vektløst materiale, eller får noe som egentlig er hardt til å fremstå som mykt.

Tittelen henspiller på FN. Fargene i installasjonene er nemlig hentet fra meditasjonsrommet i FN-bygningen. I tillegg er verket ladet med både visuelle og verbaler referanser til Goethes fargelære. Dette er et rikt og igangsettende verk.

Arkitekturfotografi og –maleri

I utstillingen finner vi også arbeider som nærmer seg det arkitektoniske langt mer direkte, blant annet mye klassisk flott arkitekturfotografi av blant andre kunstneren Thomas Florschuetz og Ola Kolemeinen, men også Vibeke Slyngstads gåtefulle realistiske malerier blant annet av den berømte Barcelonapaviljongen til Mies Van der Rohe.

Utstillingsideen er i utgangspunktet spennende. Dessverre synes jeg de har fått skuffende lite ut av den. Det virker rett ut sagt som en litt halvhjertet utstilling. Produksjonen lener seg tungt til den strålende, og langt mer profesjonelle innlånsproduksjonen, Louis Kahn.

Brytningen i vår forståelse av arkitektur

Det er synd at de ikke har gått dypere inn i denne tematikken. Her kunne man for eksempel ha sett nærmere på brytningen i vår konvensjonelle forståelse av arkitektur – dels som noe formmessig knyttet til kunstens verden, og dels som noe funksjonelt koblet til vår hverdagsvirkelighet. Her er det utrolig mye spennende å ta fatt i.

I stedet viser utstillingen til en ganske utvendig forbindelse mellom billedkunst og arkitektur, hvor det pekes på et nokså selvfølgelig faktum om at det finnes en hel rekke kunstnere som jobber med romlighet eller som kommenterer eller avbilder arkitektur mer eller mindre direkte.

Her tenker jeg at Nasjonalmuseet sparker opp vidåpne dører.

Jeg synes nok heller ikke utstillingen lykkes særlig godt i å skulle aksentuere Louis Kahns prosjekt. Den blir ganske enkelt stående som et litt hjelpeløst og malplassert supplement som Louis Kahn kunne klart seg helt utmerket uten.

Back To Top