image

Den norske kunstneren Fredrik Raddum lager verker som får deg til å le. Det er han glad for, men aller helst vil han få deg til å tenke.

Studioet til Fredrik Raddum ser ut som en drøm fra barndommen. Hyllene er stappfulle av fargerike modeller som ligner på dukker. Gummiformer som skriker etter å bli befølt. Spøkelseskladder i blank metall. Dramatiske scener fra japanske skrekkfilmer. Midt i rommet ruver en brent trestamme, kledd i et svart klede av spraymalt kobber, og i taket henger en stor måne som man fra kontoret på mesaninen kan se er bebodd av en ensom Lego-mann. En modig oppdager.

– Når man har jobbet en stund, ser man hvilke situasjoner som fungerer for å komme i gang, sier Raddum, kledd i sixpence og olabukser.

Hver morgen klokken ni låser han seg inn i studioet, lager kaffe og begynner å jobbe. Klokken fire drar han hjem. I helgene er han sammen med familien.

- Struktur skaper en forventning om hva som skal skje. Jeg har bygget dette rommet nærmest som en maskin som skal få meg til å jobbe.

– Nordmenn tror vi har løsningen på alt

Han tar med seg en termos opp til kontoret. På innsiden av utgangsdøren henger en liste over kommende utstillinger og prosjekter. Listen tyder på at 2015 blir et travelt år for Raddum: En utstilling på Galleri Brandstrup som åpnet fredag, nok en utstilling i New York og et utsmykningsprosjekt i Josefines park i Oslo. I 2013 hadde han en stor soloutstilling på Kistefos-museet i Oppland, og i 2011 fylte han ARoS, samtidskunstmuseet i Århus, med sine blanke, oppsiktsvekkende skulpturer.

På toppen av trappen står en skulptur av en mann med hendene i lommen og et tomt blikk – bokstavelig talt: Øynene er forsvunnet fra sokkelen. Et lite grantre henger slapt ut av buksesmekken. Ved første øyekast ligner skulpturen en figur fra en tegneserie, en komisk skikkelse hentet fra underholdningens verden. Men så er det øynene, da, blikket som både er der og ikke finnes. Verket heter «Scandinavian Apparition», forteller Raddum. En skandinavisk åpenbaring.

– Han har sett noe som har åpnet øynene hans, men så er det blitt for mye for ham. Noe har fått det treet, som tidligere sto stolt og oppreist, til å dale mot bakken. Det tvinger ham til å bli mer ydmyk. Grantreet er et symbol på det norske, det skandinaviske, på meg selv. Vi nordmenn tror at vi har løsningen på alt, at vi er i besittelse av den optimale modellen, men så må vi innse at det finnes andre måter å se ting på. At vår måte ikke er den eneste riktige.

Back To Top