image

Å tre inn i Øystein Dahlstrøm og Unn Fahlstrøms fellesutstilling på Hordaland Kunstsenter føles som å entre et galleri i Paris i 1962, men der tiden har fortsatt å gå, og der de avbildede motivene har eldes.

På overflaten er utstillingen en estetisk nytelse. Men noe skurrer. En nesten umerkelig tidsforskyvning kommer til uttrykk gjennom flassende murpuss, en knust vindusrute, forlatte korridorer og kornete film. Institusjonspreget i Øystein Dahlstrøms fem fotografier viser til en tid som er forbi, det samme gjør motivene i Unn Fahlstrøms video Non lo so (2004). Det er umulig å si om vi står på randen av et sammenbrudd, eller om sammenbruddet allerede er i gang og skjer i sakte film. Verkene kommuniserer med hverandre og publikum gjennom en felles referanse til 60-tallets modernisme.

Scenen i Non lo so er hentet fra den ni minutter lange oppstartsscenen fra filmskaperen Antonionis sorthvitt film L’eclisse fra 1962, der den kvinnelige hovedrolleinnehaveren vurderer å forlate en mann. Den italienske tittelen betyr jeg vet ikke. Det originale filmlydsporet er fjernet og videoen er tillagt lyd av Ignas Krunglevicius. Lyden kommer i form av bankende hjerteslag og bestemmer hvordan bildet fremtrer. Det vi ikke ser blir viktigere og tydeligere enn det vi ser. Hjerteslagene fører oss nærmere det emosjonelle dramaet som utspiller seg foran oss. Det kommer tett på, forsterket av den rå kontrasten til Dahlstrøms klaustrofobiske interiører. Vi ser filmen filtrert gjennom smale striper, som stilisert flimring. Enkelte ganger ser vi hele bildet, men det er likevel kun et lite og forstørret utsnitt av helheten. Lyden er i symbiose med det som til enhver tid er i vårt synsfelt. Ved å styre blikket styrer lyden dermed handlingen. Kvinnens nølende oppførsel fremstår enda mer ugjennomtenkt, den langsomme handlingen enda mer fastfrosset.

Der Fahlstrøm forstyrrer blikk, persepsjon og opplevelse er det tilsynelatende ingen ting å forstyrre i Dahlstrøms fotografier. De er tomme for mennesker og innhold. Men fotografiene hans er ikke like oversiktlige som ved første øyekast. Noe er forstyrret, skjøvet ut av balanse: Det finnes ingen utgang eller inngang, rommene han avbilder er hermetisk lukkede. Man kan ikke forlate rommene selv om man ville, noe som utgjør en dramatisk kontrast til Fahlstrøms video, der den kvinnelige hovedpersonen ikke vet om hun ønsker å gå. Titler som Entrance, Cage, Untitled, Transfer og Untitled Underground forsterker det desorienterte ved interiørene, og de dunkende hjerteslagene fra Fahlstrøms video forfølger oss og oppleves påtrengende, som om man har hjertet i halsen. Dahlstrøm tilbyr forstyrrede perspektiv på en manipulert virkelighet i perfekt utførte fotografier.

Utstillingen er en minimalistisk studie av tid og rom og rytme. Det er en fin utstilling, verkene står sterkere sammen enn hver for seg. Det følelsesmessige vakuumet som formidles i videoen videreføres, gjenspeiles i og kommuniserer med fotografienes fastfrossede univers. Dahlstrøms geometriske former og visuelle rytmer har en sterk klangbunn i Fahlstrøms emosjonelle klipp. Uten lydsporet og handlingen fra videoen står fotografiene i fare for bli værende på den formalistiske overflaten.

Verken Dahlstrøm eller Fahlstrøm viser oss veien. I stedet stopper vi opp og stiller spørsmål ved om vi ønsket å gå i utgangspunktet.

Back To Top