image

Ola Kolehmainen, “Apollinare Nuovo 504 AD Cappella I, Ravenna”, 2017. Foto: Trond Borgen.

UTSTILLING: Finsk foto står sterkt i samtidskunsten. Den som besøker Kannik, forstår hvorfor.

BGE Contemporary Art Projects: Ola Kolehmainen, Hellige rom, fotografi. T.o.m. 16. september.

Finsk fotografi har de senere årene etablert en sterk posisjon i samtidskunsten. Besøker du BGE-galleriet i Kannik nå, vil du se én av grunnene til denne styrken: Ola Kolehmainens utstilling «Hellige rom» er en intrikat mosaikk av rom, lys og tid som får de tre religionene som springer ut av Abraham til å møtes i en felles kunstnerisk visjon.

Det er et omfattende prosjekt; Kolehmainen har over en femårsperiode besøkt 15 europeiske byer og fotografert mer enn 50 gudshus – kirker, synagoger og moskéer – med et spenn på 1500 års arkitektur- og kulturhistorie. I galleriet viser han denne monumentale arkitekturen dels som en materialisert teologi, dels som redigert lys, og dels som en komposisjon sett gjennom et modernistisk filter. Det er de to første aspektene som umiddelbart slår meg her; men etter hvert som den nærmest overveldende storheten og de særegne fargene synker inn, og jeg går nærmere, trer et rutemønster fram i bildene. Noen ganger nærmest umerkelig subtilt, andre ganger grovere, tydeligere.

Sammenføyd

Det viser seg at Kolehmainens fotografier som oftest er satt sammen av flere eksponeringer, under til dels vekslende lysforhold. Noen ganger, som i «Pantheon 128 AD II, Roma», består helheten av 12 separate fotografier, adskilt med smale horisontale og vertikale veggstriper.

Andre ganger, som i «Apollinare Nuovo 504 AD Cappella I, Ravenna», er sporene av de ulike fotoopptakene nesten umerkelig integrert i helheten. I flere av bildene er sammenføyningene av de ulike eksponeringene med vilje lett «unøyaktige», som for å vise kunstnerens teknikk, virkemidler og komposisjonsprinsipper.

Resultatet er slående prismatisk, nærmest kaleidoskopisk, for Kolehmainen rykker de hellige rom ut av en rent beskrivende fotografisk sfære henimot en ekstra dimensjon som også rommer konseptuelle meta-referanser: rutemønsteret refererer åpenbart til modernismens grid, slik vi finner det, i sin reneste form, i Mondrians malerier, og også i andre former i mye modernistisk kunst. Når sammenføyningene ikke alltid er geometrisk renskårne i disse bildene, men tvert imot en smule skakke og irregulære, antydes her en modernisme som ikke lenger kan, eller er verdt, å opprettholdes som noe renhetsideal.

Kunstens egen kraft

Det er da spørsmålet melder seg: er det her Gud bor, i disse lysfylte rommene? Én og samme, inkluderende guddom, eller tre ganske ulike, ekskluderende makter? Kolehmainen leter imidlertid ikke etter noen gudsbekreftelse i disse rommene; det er som om han i stedet sier at vi kan søke en åndelig opplevelse uten guddommen, i selve kunstens vesen, slik modernismen på sitt vis erstattet religionen som åndelig opplevelse. Lyset fyller troens rom, viser han oss, men det er først og fremst en tro på kunstens egen kraft, det artifisielle ved dens konstruksjon og visualitet.

Så finner jeg i disse bildene en dobbel iscenesettelse av lyset: først arkitektenes og byggmestrenes, i konstruksjonen av de hellige bygningene, dernest i kunstnerens, i konstruksjonen av fotografiske puslespill. Han fragmenterer det han ser gjennom ulike fotografiske eksponeringer, for deretter å bygge opp en ny helhet, på egne premisser. Da er Guds hånd erstattet av kunstnerens hånd, og den rykker troens rom ut av historien og skaper sitt eget lysfylte, kaleidoskopiske rom i galleriet.

 

Back To Top